«Ikke ennå,» svarte Rand. «Alle dør. Hjulet dreier. Men jeg har ikke tenkt å legge meg ned og vente på at det skal skje.»
«Du høres ut som mester al’Vere,» murret Matt, men det var litt glød i stemmen.
«Bra,» sa Rand. «Bra.»
Han begynte å spørre etter veien til Dronningens Velsignelse. Svarene varierte, noen forbannet folk som ikke kunne holde seg der de hørte hjemme, andre marsjerte forbi uten stort mer enn et øyekast på dem. Det vanligste var et skuldertrekk og et tomt blikk.
En mann med bredt ansikt som var nesten like stor som Perrin, la hodet på skakke og sa: «Dronningens Velsignelse, hæ? Er dere bondetamper tilhengere av Dronningen?» Han hadde en hvit hanekam på den bredbremmede hatten og et hvitt armbind på den lange frakken. «Vel, du kommer for sent.»
Han forsvant med en skoggerlatter. Rand og Matt ble stående igjen og stirre forvirret på hverandre. Rand trakk på skuldrene. Det var nok av raringer i Caemlyn, typer han aldri hadde sett maken til.
Noen av dem skilte seg ut i mengden. De hadde for mørk eller for blek hud, frakker med rart snitt eller knallfarger, hatter med spisse puller eller lange fjær. Det var kvinner med slør foran ansiktet, kvinner i stive kjoler som var like vide som kvinnene var høye, kvinner i kjoler som viste mer bar hud enn noen vertshusjente han hadde sett. Forgylte og fargerike hestevogner presset seg noen ganger gjennom den tette mengden, trukket av fire- eller seksspann med fjærdusker på seletøyet. Det var bærestoler overalt, og bærerne knuffet seg frem uten tanke på dem som ble dyttet til siden.
Rand så en slåsskamp som begynte på den måten. En kjeklende flokk menn svingte med nevene mens en blekhudet mann i rødstripet jakke klatret ut av en bærestol som lå veltet. To simpelt kledde menn var på vei forbi, og da de så mannen, hoppet de på ham før han hadde kommet seg ut. En mengde hadde stoppet for å se på, og nå begynte de å hisse seg opp mens de mumlet og hyttet med nevene. Rand nappet Matt i ermet og hastet videre. Matt lot seg ikke be to ganger. Brølene fra tumultene fulgte dem nedover gaten.
Det hendte at de ble oppsøkt av andre, og ikke motsatt. Støvet i klærne fortalte at de var nykommere, og det virket som en magnet på enkelte. Hemmelighetsfulle fyrer med flakkende øyne og urolige føtter bød frem relikvier fra Logain. De solgte fliker av den uekte Dragens kappe og splinter fra sverdet hans, og Rand regnet ut at han kunne kjøpt nok relikvier til to sverd og et halvt dusin kapper. Matts ansikt lyste interessert opp, i hvert fall de første gangene, men Rand sa bare kort nei. Alle tok det med et nikk og et raskt: «Må lyset skinne på Dronningen,» før de forsvant. De fleste butikkene hadde tallerkener og krus malt med oppfinnsomme scener som skulle forestille den uekte Dragen i lenker foran Dronningen. Og så var det hvitekapper i gatene. Det var god plass rundt dem, akkurat som i Baerlon.
Rand tenkte mye på hvordan han skulle unngå oppmerksomhet. Han dekket sverdet med kappen, men det ville ikke holde i lengden. Før eller senere ville noen lure på hva han gjemte. Han ville ikke –kunne ikke – følge Bunts råd og la være å bære det. Det var hans siste bånd til Tam. Til hans far.
Det var mange andre i folkemengden som bar sverd, men ingen med et iøynefallende hegremerke. Men mennene fra Caemlyn og enkelte fremmede hadde viklet tøystrimler rundt sverdene sine, både rundt balg og hjalt. Det var enten røde strimler surret med hvite snorer, eller hvite surret med røde snorer. Hundre hegremerkede sverd kunne befinne seg under tøystrimlene, og ingen ville legge merke til det. Dessuten ville de gli bedre inn hvis de fulgte de lokale skikkene.
Utenfor mange butikker sto det bord med tøystrimler og snorer, og Rand stoppet ved et av dem. Det røde stoffet var billigere enn det hvite, selv om han ikke kunne se annen forskjell enn fargen. Rand kjøpte det røde stoffet og litt hvit snor til, tross Matts protester om at de nesten ikke hadde penger igjen. Butikkeieren knep munnen sammen og gransket dem fra topp til tå. Han vred på leppene da han tok imot Rands kobberstykker, og skjelte dem ut da Rand spurte om han kunne komme inn i butikken og surre stoffet rundt sverdet.
«Vi kom ikke for å se Logain,» sa Rand tålmodig. «Vi kom bare for å se Caemlyn.» Han husket Bunt og la til: «Den flotteste byen i verden.» Butikkeierens grimase forsvant ikke. «Må Lyset skinne over gode Dronning Morgase,» sa Rand håpefullt.
«Hvis dere lager bråk,» sa mannen surt, «trenger jeg bare rope, så vil hundre menn ta seg av dere, selv om ikke Garden vil gjøre noe.» Han stoppet for å spytte og bommet så vidt på Rands fot. «Bedriv de skitne affærene deres et annet sted.»
