Rand nikket som om mannen hadde sagt høflig farvel, og så slepte han Matt med seg. Matt kikket seg hele tiden over skulderen mot butikken og knurret for seg selv til Rand dro ham med inn i et smug. Der vendte de ryggen til gaten for at forbipasserende ikke skulle se hva de gjorde. Rand hektet av seg sverdbeltet og begynte å vikle inn balgen og hjaltet.
«Jeg vedder på at han tok dobbel pris for det fordømte stoffet,» sa Matt. «Tredobbel.»
Det var ikke så lett å feste tøystripene og snoren rundt sverdet uten at alt falt av.
«Alle prøver å snyte oss, Rand. De tror vi har kommet for å se den uekte Dragen, som alle de andre. Vi er heldige hvis de ikke slår oss i hodet når vi sover. Dette er ikke noe blivende sted. Det er altfor mange folk her. La oss dra videre til Tar Valon. Eller sørover mot Illian. Jeg ville ikke hatt noe imot å være der når de samler seg til Jakten på Hornet. Hvis vi ikke kan dra hjem, får vi bare dra videre.»
«Jeg blir her,» sa Rand. «Hvis de ikke allerede er her, kommer de før eller senere for å se etter oss.»
Han var usikker på om han hadde surret inn sverdet på samme måte som de andre, men hegrene på balgen og hjaltet var skjult, og han trodde det ville holde. Da de gikk ut på gaten igjen, var han sikker på at de hadde en ting mindre å bekymre seg over. Matt slepte seg etter ham like motvillig som om han ble trukket i en lenke.
Litt etter litt fikk Rand de opplysningene han trengte om veien. Til å begynne med var de vage, som «et sted i den retningen» og «den veien der». Men jo nærmere de kom, jo tydeligere ble forklaringene, og til slutt sto de foran en bred steinbygning. Et skilt over døren knirket i vinden. En mann knelte foran en kvinne med rødgyllent hår og krone, og en av hendene hennes hvilte på det bøyde hodet hans. Dronningens Velsignelse.
«Er du sikker på dette?» spurte Matt.
«Selvfølgelig,» sa Rand. Han pustet dypt og åpnet døren.
Storstua var stor og panelt med mørkt tre, og ble oppvarmet av to ildsteder. En tjenestejente sopte gulvet, enda det var rent, og en annen polerte lysestaker i hjørnet. Begge smilte til nykomlingene før de fortsatte med arbeidet.
Det satt bare folk ved noen få bord, men et dusin menn var bra belegg så tidlig på dagen, og selv om ingen av dem akkurat lyste opp over å se ham og Matt, så de i alle fall rene og edruelige ut. Duften av stekt kjøtt og nybakt brød drev fra kjøkkenet, og Rand kjente tennene løpe i vann.
Rand var glad for at vertshusholderen var en tykk, rødmusset mann i stivet, hvitt forkle. Det grå håret var kjemmet over en skallet flekk som ikke helt var dekket. De skarpe øynene hans gransket dem fra topp til tå, de støvete klærne og byltene og de slitte støvlene, men han hadde også et hyggelig smil parat. Basel Gill het han.
«Mester Gill,» sa Rand, «en venn ba oss gå hit. Thom Merrilin. Han –» Vertens smil glapp. Rand så på Matt, men han var for opptatt med luktene fra kjøkkenet til å merke noe. «Er det noe galt? Kjenner du ham?»
«Jeg kjenner ham,» sa Gill kort. Nå lot det til at han var mer interessert i fløyteskrinet ved Rands side enn i noe annet. «Bli med meg.» Han nikket innover i vertshuset. Rand nappet i Matt for å sette fart i ham, og så fulgte han etter mens han undret seg på hva som foregikk.
I kjøkkenet stoppet mester Gill for å snakke med kokka, en rund kvinne med håret i knute i nakken. Hun veide nok like mye som verten. Mens mester Gill snakket, fortsatte hun å røre i grytene. Det luktet så godt at Rands mage rumlet – to dagers sult var en fm saus å ha på alt mulig, men dette luktet like godt som i madam al’Veres kjøkken. Matt lente seg frem med nesen ned mot grytene. Rand dultet til ham, og Matt tørket seg raskt over haken fordi han hadde begynt å sikle.
Så geleidet verten dem ut bakdøren. Ute på stalltunet så han seg rundt. Da han var sikker på at det ikke fantes noen i nærheten, vendte han seg mot dem. Mot Rand. «Hva er det i skrinet, gutt?»
«Thoms fløyte,» sa Rand sakte. Han åpnet skrinet som om det ville hjelpe å vise frem den gull- og sølvsiselerte fløyten. Matts hånd forsvant innunder frakken.
Mester Gill holdt blikket festet på Rand. «Joda, jeg gjenkjenner den. Jeg har sett ham spille på den mange ganger, og det er vel knapt to slike utenfor det kongelige hoffet.» Det hyggelige smilet var forsvunnet, og øynene ble plutselig skarpe som kniver. «Hvordan fikk du tak i den? Thom ville heller miste en arm enn den fløyten.»
«Han ga den til meg.» Rand fant frem Thoms sammenrullede kappe og la den på bakken. Han pakket ut nok til å vise frem de fargerike lappene og skrinet med harpen. «Thom er død, mester Gill. Hvis han var din venn, er jeg lei meg. Han var min venn også.»
«Død, sier du. Hva skjedde?»
«En … en mann forsøkte å drepe oss. Thom ga meg dette og ba oss løpe.» Lappene flagret som sommerfugler i vinden. Noe satte seg fast i strupen til Rand, og han foldet kappen forsiktig sammen. «Vi ville blitt drept om det ikke var for ham. Vi var på vei til Caemlyn sammen. Han ba oss finne vertshuset ditt.»
