«Jeg tror ikke han er død,» sa verten sakte, «før jeg ser liket hans.» Han dyttet til bylten med foten og harket. «Nei, nei, jeg tror at du så det du så. Jeg tror bare ikke at han er død. Han er vanskeligere å drepe enn du tror, gamle Thom Merrilin.»
Rand la en hånd på skulderen til Matt. «Det er i orden, Matt. Han er en venn.»
Mester Gill skottet mot Matt. Han sukket. «Jeg er vel det.»
Matt rettet sakte ryggen og foldet armene over brystet. Men han holdt fremdeles vaktsomt øye med vertshusholderen, og det rykket i en kinnmuskel.
«På vei til Caemlyn, sa du?» Verten ristet på hodet. «Dette er det siste stedet i verden jeg hadde ventet å se Thom, kanskje unntatt i Tar Valon.» Han ventet på at en stalldreng med en hest i tau skulle passere før han senket stemmen. «Dere var i klammeri med Aes Sedaiene, tipper jeg.»
«Ja,» sa Matt, samtidig som Rand sa: «Hva får deg til å tro det?»
Mester Gill klukket tørt. «Jeg kjenner mannen, det er grunnen. Han ville stupt inn i noe slikt, særlig for å hjelpe to unge gutter på deres alder…» Minnene sluknet, og han rettet seg opp med et varsomt blikk. «Nå… eh … jeg vil ikke beskylde noen, det er ikke det, men … eh … det er vel så at ingen av dere kan … eh … det jeg mener… eh… nøyaktig hva slags vanskeligheter har dere med Tar Valon, hvis dere ikke har noe imot at jeg spør?»
Rand fikk gåsehud da han forsto hva mannen tenkte på. Den Ene Kraften. «Nei, nei, ikke noe slikt. Det sverger jeg. Det var til og med en Aes Sedai som hjalp oss. Moiraine var…» Han bet seg i leppen, men uttrykket til verten forandret seg ikke.
«Glad for å høre det. Ikke det at jeg er så veldig glad i Aes Sedaier, men bedre med dem enn… med den andre tingen.» Han ristet sakte på hodet. «Det har vært altfor mye snakk om slikt etter at Logain ble brakt hit. Det er ikke vondt ment, forstår du, men… vel, jeg måtte spørre, ikke sant?»
«Det gjør ingenting,» sa Rand. Matts mumling kunne bety hva som helst, men verten trodde tydeligvis at Matt sa seg enig med Rand.
«Dere to ser ut til å være den rette sorten, og jeg tror at dere var –er – venner av Thom, men det er fæle tider og steinharde dager. Dere kan vel ikke betale for dere? Nei, jeg regnet med det. Det er ikke nok av noe, og det som finnes, koster så det svir. Dere skal få senger –ikke de beste, men varme og tørre – og en matbit. Mer kan jeg ikke love, hvor gjerne jeg enn ville.»
«Tusen takk,» sa Rand med et spørrende blikk på Matt. «Det er mer enn jeg hadde ventet.» Hva var den rette sorten, og hvorfor
«Vel, Thom er en god venn. En gammel venn. Oppfarende og villig til å si de verste ting til den ene personen han ikke burde si det til, men likevel en god venn. Hvis han ikke dukker opp … vel, da får vi tenke ut hva som må gjøres. Det er best dere ikke snakker mer om at en Aes Sedai har hjulpet dere. Jeg er en god undersått av Dronningen, men nå er det for mange i Caemlyn som vil ta det ille opp, og jeg mener ikke bare hvitekappene.»
Matt snøftet. «For min del kan ravnene slepe hver eneste Aes Sedai rett til Shayol Ghul!»
«Pass munnen din!» glefset mester Gill. «Jeg sa at jeg ikke er så glad i dem, men jeg er ikke en av de toskene som tror at de står bak alt som er galt. Dronningen støtter Elaida, og Garden støtter Dronningen. Må Lyset gi at det ikke forandrer seg, for da blir det ille. Men uansett, i det siste har noen av gardistene begynt å gå for langt. De kan være litt hardhendte hvis de hører noen snakke ille om Aes Sedaiene. Ikke i tjenesten, takk Lyset for det, men likevel har det skjedd. Jeg ville ikke like at noen gardister på frivakt rev ned storstua for å lære dere en lekse, og jeg ville ikke like at hvitekappene egget folk til å male Dragens Hoggtann på døren min. Hvis dere vil ha hjelp av meg, får dere pent holde alle tanker om Aes Sedaier for dere selv, enten de er gode eller dårlige.» Han tidde tankefullt før han la til: «Det ville kanskje være best om dere heller ikke nevnte Thoms navn når det er andre enn meg i nærheten. Noen av gardistene husker godt, og det samme gjør Dronningen. Det er ingen grunn til å ta sjanser.»
«Hadde Thom vanskeligheter med Dronningen?» spurte Rand vantro.
Verten gapskrattet. «Så han fortalte dere ikke alt. Nei, hvorfor skulle han det? På den annen side vet jeg ikke hvorfor dere ikke skulle vite det. Det er jo ikke akkurat noen hemmelighet. Tror dere alle barder har så høye tanker om seg selv som Thom? Vel, når jeg tenker meg om, har de kanskje det, men det virket alltid på meg som om Thom hadde fått en ekstra porsjon med høye tanker om seg selv. Han har ikke alltid vært barde, vet dere, på vei fra den ene landsbyen til den andre, med seng under hver busk. En gang var Thom Merrilin hoffbarde her i Caemlyn, og han var kjent ved hvert eneste hoff fra Rift til Maradon.»
«Thom?» sa Matt.
Rand nikket sakte. Han kunne se for seg Thom ved Dronningens hoff med hans stolte holdning og elegante bevegelser.
