Verten nølte også. Til slutt ristet han på hodet. «Jeg tror ikke det. Kanskje, hvis dere ikke hadde noen forbindelse til Thom. Hun kommer til å snuse det opp, og hvor ville dere havne da? Ikke godt å si. Kanskje i et fangehull. Kanskje noe verre. De sier hun kan føle ting, det som har skjedd, det som kommer til å skje. De sier hun kan skjære rett igjennom til det en mann helst vil skjule. Jeg vet ikke, men jeg ville ikke risikert det. Hadde det ikke vært for Thom, kunne dere oppsøkt Garden. De ville raskt ta hånd om noen Mørkefrender. Men selv om dere ikke nevnte Thom for Garden, ville Elaida få høre om dere så snart Mørkefrender ble nevnt. Da ville dere være tilbake ved utgangspunktet.»
Rand sa seg enig: «Ikke Garden.» Matt nikket så ivrig mens han stappet i seg med en gaffel at sausen rant nedover haken.
«Problemet er at dere plutselig befinner dere i ytterkanten av et maktspill, gutt, selv om det ikke er deres feil. Det spillet er som å tråkke gjennom en tåkemyr full av slanger.»
«Hva med –» begynte Rand, men verten skar plutselig en grimase. Stolen knirket under vekten da han rettet ryggen.
Kokka sto i kjøkkendøren og tørket hendene på forkleet. Da hun så verten, vinket hun på ham og forsvant inn i kjøkkenet igjen.
«Kunne like gjerne vært gift med henne.» Mester Gill sukket. «Oppdager ting som må repareres før jeg vet at noe er galt. Hvis ikke det er sluk som må stakes, eller tette avløpsrør, er det rotter. Jeg holder stedet mitt rent, forstår dere, men med så mange folk i byen er det rotter overalt. Pakk folk tett sammen og du får rotter med én gang. Plutselig flommer Caemlyn over av dem. Dere vil ikke tro hvor mye en god katt, en førsteklasses rottefanger, greier å fange nå om dagen. Rommet deres er på loftet. Jeg forteller jentene hvilket det er, og så kan en av dem vise dere opp. Og dere trenger ikke være redde for Mørkefrender. Jeg har ikke mye godt å si om hvitekappene, men blant dem og Garden i Caemlyn tør slikt avskum ikke vise de skitne ansiktene sine.» Stolen knirket igjen da han skjøv den tilbake og reiste seg. «Jeg håper det ikke er slukene igjen.»
Rand konsentrerte seg på ny om maten, men han så at Matt hadde sluttet å spise. «Jeg trodde du var sulten,» sa han. Matt fortsatte å stirre på tallerkenen sin mens han dyttet en potet rundt med gaffelen. «Du må spise, Matt. Vi må samle krefter hvis vi skal klare å nå Tar Valon.»
Matt slapp ut en lav, bitter latter. «Tar Valon! Hele tiden har det vært Caemlyn. Moiraine skulle vente på oss i Caemlyn. Vi ville finne Perrin og Egwene i Caemlyn. Alt ville bli bra hvis vi bare kom oss til Caemlyn. Vel, her er vi, og ingenting har gått bra. Ingen Moiraine, ingen Perrin, ikke noen. Nå skal plutselig alt bli bra hvis vi bare kommer oss til Tar Valon.»
«Vi lever.» Rands stemme var skarpere enn han hadde ment. Han trakk pusten dypt og forsøkte å roe tonen. «Vi lever. Så langt er alt bra. Og jeg akter å holde meg i live. Jeg akter å finne ut hvorfor vi er så viktige. Jeg gir ikke opp.»
«Alle disse folkene her, og hvem som helst kan være en Mørkefrende. Mester Gill var snar med å love oss hjelp. Hva slags mann er det som bare trekker på skuldrene av Aes Sedaier og Mørkefrender? Det er ikke normalt. Enhver skikkelig mann ville bedt oss om å pelle oss vekk, eller… eller… eller noe.»
«Spis,» sa Rand mildt. Han ventet til Matt begynte å tygge på en kjøttbit.
Han lot sine egne hender hvile ved siden av tallerkenen en stund, og presset dem mot bordet for å stoppe skjelvingen. Han var redd. Ikke for mester Gill, selvfølgelig, men det var nok å frykte selv uten ham. De høye bymurene ville ikke stanse en Skygger. Kanskje han burde fortelle verten om det. Men selv om Gill trodde på det, ville han kanskje ikke være like villig til å hjelpe dem når en Skygger når som helst kunne dukke opp i Dronningens Velsignelse. Og rottene. Kanskje rotter trivdes der det var mange mennesker, men han husket drømmen som ikke var en drøm i Baerlon, husket en liten ryggrad som brakk.
Han spiste, men etterpå kunne han ikke huske å ha smakt en eneste bit.
Tjenestejenta som hadde polert lysestaker da de kom inn, viste dem opp til loftsrommet. Det var et kvistvindu i den skrå ytterveggen, en seng sto på hver side av vinduet, og det var knagger til sakene deres ved siden av døren. Den mørkøyde jenta tvinnet på skjørtet og kniste hver gang hun så på Rand. Hun var pen, men han visste han bare ville dumme seg ut hvis han sa noe. Hun fikk ham til å ønske at han kunne takle jenter like godt som Perrin, og han var glad da hun forsvant.
Han ventet en kommentar fra Matt, men så snart hun var borte, kastet Matt seg på sengen med ansiktet mot veggen. Han hadde fremdeles på seg støvlene og kappen.
Rand hengte opp tingene sine mens han kikket på kameratens rygg. Han mente å se at Matt hadde hånden under jakken og knuget dolken igjen.
