«Ja, nettopp. Men noen ganger velger forandringen deg, eller Hjulet velger forandringen for deg. Og noen ganger bøyer Hjulet en livstråd, eller flere livstråder, slik at alle trådene omkring blir nødt til å tvinne seg rundt den, og de påvirker andre tråder, og de andre igjen, og så videre. Den første bøyningen i den veven er ta’veren, og det er ingenting du kan gjøre for å endre den, ikke før Mønsteret selv forandrer seg. Veven – ta’maral’ailen, kalles den – kan vare i uker eller år. Den kan fange inn en by, eller til og med hele Mønsteret. Artur Haukevinge var ta’veren. Det var for den saks skyld også Lews Therin Frendedreper.» Han slapp ut en rungende latter. «Gamle Haman ville vært stolt av meg. Han snakket og snakket hele tiden, og bøkene om reiser var mye mer spennende, men noen ganger lyttet jeg.»
«Det er jo vel og bra,» sa Rand, «men jeg skjønner ikke hva det har med meg å gjøre. Jeg er gjeter, ikke en ny Artur Haukevinge. Det er heller ikke Matt eller Perrin. Det er bare … latterlig.»
«Jeg sa ikke at du var det, men jeg kunne nesten føle at det skjedde noe med Mønsteret bare ved å høre på historien din, og jeg har ingen evner i den retning. Joda, du er ta’veren. Du, og kanskje vennene dine også.» Oguren tidde mens han tankefullt gned seg over den brede neseryggen. Til slutt nikket han for seg selv. Det var som om han hadde tatt en avgjørelse. «Jeg vi! gjerne reise sammen med deg, Rand.»
En stund bare stirret Rand mens han lurte på om han hadde hørt riktig. «Med meg?» utbrøt han da han fikk igjen munn og mæle. «Hørte du ikke hva jeg sa om … ?» Brått skottet han mot døren. Den var lukket, og så tykk at om noen forsøkte å lytte utenfor, ville de bare høre mumling selv om de presset øret mot panelet. Likevel fortsatte han med dempet stemme: «Om de som jager meg? Og uansett trodde jeg at du ville dra og se trærne dine.»
«Det er en meget vakker lund i Tar Valon, og jeg er blitt fortalt at Aes Sedaiene har stelt pent med den. Og dessuten er det ikke bare lunder jeg gjerne vil se. Kanskje er du ingen ny Artur Haukevinge, men for øyeblikket vil i hvert fall en del av verden forme seg rundt deg, kanskje former den seg rundt deg allerede nå. Selv Gamle Haman ville hatt lyst til å se det.»
Rand nølte. Det ville passet bra med reisefølge. Slik Matt oppførte seg, var det nesten som å være alene. Oguren muntret ham opp. Kanskje han var ung etter Ogurers mål, men han virket like stødig som en stein, akkurat som Tam. Og Loial hadde vært alle de stedene, og han kjente til andre. Han så på Oguren som satt der; med det brede ansiktet var han som et bilde på tålmodighet. Han satt der, høyere enn de fleste menn når de sto.
«Jeg tror ikke det er noen god idé, Loial. Selv om Moiraine finner oss her, vil vi være i fare hele veien til Tar Valon. Hvis hun ikke gjør det…»
Loial så medfølende på ham og rørte ved skulderen hans. «Jeg er sikker på at det står bra til med vennene dine, Rand.»
Rand nikket takknemlig. Strupen snørte seg sammen så han ikke fikk frem et ord.
«Vil du i det minste snakke med meg av og til?» Loial sukket så det rumlet i brystet. «Og kanskje ta et slag steinbrett? Jeg har ikke hatt noen å snakke med på dagevis, bortsett fra gode mester Gill, og han er opptatt mesteparten av tiden. Det virker som kokka driver ham nådeløst. Kanskje det egentlig er hun som eier vertshuset?»
«Selvfølgelig vil jeg det.» Stemmen hans var hes. Han rensket stemmen og prøvde å smile. «Og hvis vi møtes i Tar Valon, kan du vise meg lunden der.»
Nynaeve tok et fast grep om tømmene til de tre hestene og myste inn i natten som om hun på et eller annet vis kunne gjennombore mørket og finne Aes Sedaien og Vokteren. Trærne rundt henne lignet svarte, renspiste beinrangler i det svake månelyset. Trærne og mørket dannet et effektivt skjul for det Moiraine holdt på med, hva nå det var. De hadde ikke tatt seg tid til å fortelle henne noe. Et lavt «Pass på at hestene holder seg rolige» fra Lan, og så forsvant de og lot henne stå igjen som en stallgutt. Hun så på hestene og sukket oppgitt.
