Rand kastet et blikk på den store mannen, men var ikke særlig overrasket. Han forsøkte alltid å skjule sverdet, men det var ikke første gang en av mester Gills menn antok at han kunne klare seg i et sammenstøt. Lamgwin så ikke på ham. Mannens oppgave var å vokte vertshuset, og det gjorde han.
Rand skjøv sverdet enda litt lenger innunder kappen før han sluttet seg til menneskestrømmen. På den andre siden av gaten så han de to mennene verten hadde nevnt; de sto på en tønne slik at de kunne se utover mengden. Han trodde ikke de hadde sett ham smette ut av smuget. De gjorde ingen hemmelighet av hvor deres troskap lå. Ikke bare var sverdene surret med hvitt og bundet med rødt, de hadde også hvite armbind og hvite hanekammer på hattene.
Han hadde ikke vært lenge i Caemlyn før han forsto at sverd surret med rødt og røde armbind og hanekammer betydde støtte til Dronning Morgase. Hvitt betydde at Dronningen og hennes forbindelse med Aes Sedaier og Tar Valon hadde skylden for alt som hadde gått galt. For været, og for avlingene som slo feil. Og kanskje til og med for den uekte Dragen.
Han hadde ikke villet blande seg inn i Caemlyns maktspill. Men nå var det for sent. Ikke bare hadde han allerede valgt – rent tilfeldig, men sånn var det nå en gang blitt. Men ingen våget lenger å holde seg nøytral i byen. Selv utlendinger gikk med hanekammer og armbind eller surret sverdene sine, og det var flere som bar hvitt enn rødt. Kanskje noen av dem ikke tenkte så nøye over hva de gjorde, men de var langt hjemmefra, og det var den veien vinden blåste i Caemlyn. Menn som støttet Dronningen, gikk omkring i grupper for å beskytte seg, hvis de i det hele tatt våget seg ut.
Men i dag var det annerledes. I det minste på overflaten. I dag feiret Caemlyn Lysets seier over Skyggen. I dag skulle den uekte Dragen føres inn i byen og vises frem for Dronningen før han ble ført nordover til Tar Valon.
Ingen snakket om den delen av det. Selvfølgelig kunne ingen andre enn Aes Sedaiene ta seg av en mann som kunne styre Den Ene Kraften, men ingen ville snakke om det. Lyset hadde vunnet over Skyggen, og Andors soldater hadde kjempet i første linje. I dag var ikke noe annet viktig. I dag kunne alt annet glemmes.
Rand undret seg på om det virkelig kunne glemmes. Mengden løp, sang og viftet med bannere, men mennene som bar rødt, holdt seg samlet i klynger på ti og tyve, og det var hverken kvinner eller barn blant dem. Han trodde at det var minst ti menn som bar hvitt for hver mann som lovet Dronningen troskap. Det var ikke første gang han ønsket at det hvite stoffet hadde vært billigst.
Folk stuet seg så tett sammen at knuffing ikke var til å unngå. I dag måtte selv hvitekappene greie seg uten det lille åpne rommet rundt seg. Mens Rand lot mengden føre ham mot Den Indre Byen, skjønte han at all fiendskap ikke var tøylet. Han så en hvitekappe, én av tre, bli dyttet så hardt at han nesten falt. Hvitekappen greide så vidt å holde balansen, og da han begynte på en rasende ed, sendte en annen mann ham vaklende bortover med en velplassert dytt. Før det hele fikk utvikle seg videre, slepte hvitekappens følgesvenner ham med seg inn i et portrom for å søke dekning. De tre vekslet mellom sine vanlige skulende blikk og vantro. Mengden strømmet videre som om ingen hadde lagt merke til noe, og det hadde de kanskje heller ikke.
To dager tidligere ville ingen ha våget å gjøre noe slikt. Og ikke bare det; det gikk opp for Rand at det var menn med hvite hanekam-mer som hadde dultet til hvitekappene. De fleste trodde hvitekappene støttet dem som motarbeidet Dronningen og hennes Aes Sedairådgiver, men det gjorde ikke noe fra eller til. Menn gjorde ting de aldri før hadde tenkt på. I dag dyttet de til hvitekapper. I morgen styrtet de kanskje en Dronning? Plutselig ønsket han at det var flere rundt ham som bar rødt. Han følte seg med ett svært alene der han ble dyttet omkring av menn med hvite hanekammer og armbind.
Hvitekappene merket at han så på dem og stirret utfordrende tilbake. Han lot en syngende hvirvelstrøm i mengden feie ham med seg ut av syne, og begynte å synge med.
De fleste kjente til ruten som ville føre den uekte Dragen inn i Caemlyn. Disse gatene ble holdt åpne av tette rekker med Dronningens Garde og rødkledde fotsoldater med lange spyd, men folk pakket seg tett sammen bak dem, i vinduene og på hustakene. Rand manøvrerte seg inn i Den Indre Byen og prøvde å komme nærmere palasset. Han hadde planer om å få se Logain bli vist frem for Dronningen. Å se både den uekte Dragen og en Dronning… det var noe han aldri kunne drømt om hjemme.
