Støveltramp og knirk fra buestrenger hang fremdeles i luften da en soldat med en gyllen offisersknute på skulderen ropte: «Prinsesse Elayne, Prins Gawyn, ned, straks!»
Selv om Elayne ennå sto med armene utstrakt, rettet hun seg opp med kongelig verdighet. «Du våger å trekke blankt stål i mitt nærvær, Tallanvor? Hvis du er heldig, nøyer Gareth Bryne seg med å sette deg til å måke møkk i stallen sammen med de ferskeste rekruttene!»
Soldatene så rådville på hverandre, og noen nervøse bueskyttere senket buene halvveis. Først da lot Elayne armene falle, som om hun bare hadde løftet dem fordi hun fant det for godt. Nølende fulgte Gawyn hennes eksempel. Rand kunne telle buene som ikke var blitt senket. Magemusklene strammet seg som om de kunne stoppe en pil på tyve skritts avstand.
Mannen med offisersknuten virket mest forvirret av alle. «Deres Nåde, tilgi meg, men Fyrst Galadedrid meldte at en skitten bondetamp lusket rundt i hagen, at han var bevæpnet og utsatte Prinsesse Elayne og Prins Gawyn for fare.» Blikket gled mot Rand, og stemmen ble hard. «Hvis Deres Nåde vennligst vil tre til side, skal jeg ta denne skurken i forvaring. Det er for mye pakk i byen nå for tiden.»
«Jeg tviler sterkt på at Galad meldte noe slikt,» sa Elayne. «Galad lyver ikke.»
«Av og til skulle jeg ønske han ville gjøre det,» sa Gawyn lavt, beregnet for Rands ører. «Bare en gang. Det ville gjøre det lettere å leve sammen med ham.»
«Denne mannen er min gjest,» fortsatte Elayne, «og han står under min beskyttelse. Du kan trekke deg tilbake, Tallanvor.»
«Jeg beklager at det ikke er mulig, Deres Nåde. Som Deres Nåde vet har Dronningen, Prinsessens mor, gitt ordrer om hva som skal skje når noen blir funnet innenfor palassmurene uten Hennes Majestets tillatelse, og Hennes Majestet har fått melding om inntrengeren.» Det var mer enn et anstrøk av tilfredshet i Tallanvors stemme. Rand fikk en anelse om at offiseren ofte måtte utføre ordrer fra Elayne som han ikke fant passende. Denne gangen hadde han ikke tenkt å adlyde, ikke når han hadde en perfekt unnskyldning.
Elayne stirret tilbake på Tallanvor. For én gangs skyld virket hun i villrede.
Rand så spørrende på Gawyn, og Gawyn forsto. «Fangehullet,» mumlet han. Rand bleknet, og den unge mannen la raskt til: «Bare for noen dager, og du vil ikke bli skadet. Kapteingeneral Gareth Bryne vil selv forhøre deg, men du vil bli sluppet fri når det er bevist at du ikke hadde ondt i sinne.» Han ventet, men øynene avslørte hva han tenkte. «Jeg håper du fortalte sannheten, Rand al’Thor fra Tvillingelvene.»
«Du skal føre oss alle tre til min mor,» forkynte Elayne brått. Det bredte seg et smil i ansiktet til Gawyn.
Tallanvor virket plutselig overrumplet bak visiret. «Deres Nåde, jeg –»
«Ellers kan du føre oss alle tre til fangehullet,» sa Elayne. «Vi vil fortsette å holde sammen. Eller vil du gi ordre til at det legges hånd på meg?» Det var et seierssikkert smil, og måten Tallanvor så seg omkring på som om han ventet å få hjelp fra trærne, viste at han var klar over at hun hadde vunnet.
«Logain blir ført frem for mor akkurat nå,» sa Gawyn stille, som om han hadde lest Rands tanker, «og selv om hun ikke var opptatt, ville Tallanvor aldri våge å troppe opp i hennes nærvær med Elayne og meg, som om
Rand husket hva mester Gill hadde sagt om Dronning Morgase.
Enda en soldat i rød uniform kom løpende nedover stien, skled frem, stoppet og gjorde honnør med en arm tvers over brystet. Han snakket lavt til Tallanvor. På ny fikk Tallanvor et tilfreds uttrykk i ansiktet.
«Dronningen, Prinsessens mor,» proklamerte Tallanvor, «har beordret meg til øyeblikkelig å føre denne inntrengeren til henne. Det er også Dronningens ordre at Prinsesse Elayne og Prins Gawyn skal innfinne seg hos henne. Også det øyeblikkelig.»
Gawyn krympet seg, og Elayne svelget tungt. Ansiktet var rolig, og hun begynte å børste omhyggelig på flekkene på kjolen. Men bortsett fra at noen barkbiter løsnet, hjalp det ikke stort.
«Hvis Prinsessen tillater?» sa Tallanvor selvtilfreds. «Prins?»
Soldatene stilte seg i en firkant rundt dem, og så ledet Tallanvor formasjonen nedover den hellelagte stien. Gawyn og Elayne gikk på hver sin side av Rand; begge tilsynelatende fortapt i ubehagelige tanker. Soldatene hadde stukket sverdet i balgen og puttet pilene tilbake i koggerne, men de var ikke mindre på vakt av den grunn. De holdt øye med Rand som om de ventet at han hvert øyeblikk skulle trekke sverdet og forsøke å hogge seg vei til friheten.
