«Vær stille, Gawyn.» Hun var tydelig den yngste av de to, men hun snakket som om hun visste at han kom til å lystre. Guttens ansikt røpet at han strittet imot som om han hadde mer han ville si, men til Rands overraskelse holdt han munn. «Gikk det bra med deg?» spurte hun plutselig.
Det tok et øyeblikk før det gikk opp for Rand at hun snakket til ham, og da prøvde han å kare seg på beina. «Det gikk bra. Jeg bare –» Han vaklet og beina ga etter, og så deiset han over ende igjen. Hodet svømte. «Jeg skal bare klatre tilbake over muren,» mumlet han. Han forsøkte å reise seg igjen, men hun la en hånd på skulderen hans og presset ham ned. Han var så svimmel at et lite trykk var nok til å holde ham på plass.
«Du
«Nå får du blod på hendene,» sa gutten og trakk seg unna.
Bestemt trakk hun Rands hode bakover for å komme bedre til. «Sitt stille.» Hun snakket ikke hardt, men igjen var tonen der, undertonen som forventet at han skulle lystre. «Det ser ikke
Han stirret forbløffet på samlingen. Det var den slags ting han kunne ha ventet seg at en Klok gikk rundt med, ikke noen i slike klær. Han så at hun hadde fått blod på fingrene, men det syntes ikke å plage henne.
«Gi meg vannflasken din, Gawyn,» sa hun. «Jeg må vaske dette.»
Gutten hun kalte Gawyn, løsnet en lærflaske fra beltet og ga den til henne; så satte han seg på huk ved Rands føtter med armene i kors over knærne. Elayne fortsatte rutinert med det hun holdt på med. Han krympet seg ikke av det kalde vannet da hun vasket kuttet i hodebunnen, men hun lot den ene hånden ligge på hodet hans, som om hun ventet at han skulle trekke seg unna, og det ville hun ikke ha noe av. Salven fra en av de små flaskene som hun så smurte på, lindret nesten like mye som en av Nynaeves blandinger.
Gawyn smilte til ham mens hun arbeidet, et beroligende smil, som om også han ventet at Rand skulle trekke seg unna og kanskje flykte. «Hun finner alltid bortløpne katter og fugler med brukne vinger. Du er det første mennesket hun har fått øve seg på.» Han nølte før han la til: «Ikke bli fornærmet. Jeg kaller ikke deg bortløpen.» Det var ingen unnskyldning; han bare fastslo et faktum.
«Det gjør ingenting,» sa Rand stivt. Men de to oppførte seg som om han var en nervøs hest.
«Hun vet hva hun gjør,» sa Gawyn. «Hun har hatt veldig flinke lærere. Så du trenger ikke være redd, du er i de beste hender.»
Elayne presset en bandasje mot tinningen hans og trakk et silkeskjerf opp fra beltet. Det var blått og kremfarget og gyllent, og for enhver jente fra Emondsmark ville det ha vært et skattet festplagg. Behendig begynte Elayne å vikle det rundt hodet hans for å holde bandasjen på plass.
«Du kan ikke bruke det,» protesterte han.
Hun fortsatte å vikle. «Jeg ba deg sitte stille,» sa hun rolig.
Rand så på Gawyn. «Venter hun alltid at alle skal gjøre som hun sier?»
Et glimt av forbauselse gled over den unge mannens ansikt, og munnen fortrakk seg av morskap. «Som oftest. Og som oftest gjør de det.»
«Hold denne,» sa Elayne. «Legg hånden din der mens jeg knytter –» Hun kom med et utbrudd da hun fikk se hendene hans. «Det der skjedde ikke da du falt. Jeg tror heller du har klatret et sted du ikke burde klatre.» Hun avsluttet knuten raskt og tok hendene hans og snudde håndflatene opp, mens hun mumlet for seg selv om hvor lite vann det var igjen. Vaskingen fikk sårene til å svi, men berøringen hennes var overraskende nennsom. «Hold deg i ro denne gangen.»
Igjen ble salveflasken funnet frem. Hun smurte et tynt lag av salven over skrammene, og konsentrerte seg åpenbart om å gni den inn uten at det skulle gjøre vondt. Det bredte seg en kjølighet gjennom hendene, det var som om hun gned bort de vonde stedene.
«Som oftest gjør de akkurat som hun sier,» fortsatte Gawyn. Han smilte vennlig over hodet på henne. «Folk flest. Ikke mor, naturligvis. Eller Elaida. Og ikke Lini. Lini var barnepiken hennes. Du kan ikke gi ordrer til en som ga deg dask for å naske fiken da du var liten. Og ikke så liten heller.» Elayne løftet hodet lenge nok til å sende ham et farlig blikk. Han harket og satte omhyggelig opp et uttrykksløst ansikt før han skyndte seg å si: «Og Gareth, selvfølgelig. Ingen gir Gareth ordrer.»
«Selv ikke mor,» sa Elayne. Hun bøyde hodet over Rands hender igjen. «Hun kommer med forslag, og han gjør alltid det hun foreslår, men jeg har aldri hørt henne kommandere ham.» Hun ristet på hodet.
