Elayne stilte seg foran Rand, mellom ham og nykommeren, med hodet høyt og like selvsikker som alltid. «Han er en lojal undersått av vår mor, og en god Dronningens mann. Og han står under min beskyttelse, Galad.»
Rand forsøkte å huske hva han hadde hørt av mester Kinch, og siden av mester Gill. Galadedrid Damodred var Elaynes halvbror, og Gawyns, hvis han husket riktig: De tre hadde samme far. Mester Kinch hadde kanskje ikke likt Taringail Damodred så altfor godt –det gjorde heller ingen andre, etter hva han hadde hørt – men sønnen var godt likt av både røde og hvite hvis man skulle tro snakket i byen.
«Jeg er fullt klar over hvor glad du er i bortløpne dyr, Elayne,» sa den slanke mannen medgjørlig, «men denne karen er bevæpnet, og han ser alt annet enn hederlig ut. I disse dager kan vi ikke passe for godt på. Hvis han er en lojal undersått av Dronningen, hva gjør han her hvor han ikke hører hjemme? Det er lett å bytte klede rundt et sverd, Elayne.»
«Han er her som min gjest, Galad, og jeg går god for ham. Eller har du utnevnt deg til min barnevakt, siden du vil bestemme hvem jeg kan snakke med, og når?»
Stemmen hennes var tung av forakt, men Galad lot seg ikke påvirke. «Du vet at jeg ikke gjør krav på å styre dine handlinger, Elayne, men denne … gjesten din hører ikke hjemme her. Det vet du like godt som jeg. Gawyn, hjelp meg å overbevise henne. Vår mor ville –»
«Det holder!» glefset Elayne. «Du har rett i at du ikke styrer mine handlinger, og du har heller ikke noen rett til å dømme dem. Vær vennlig å gå. Nå!»
Galad sendte Gawyn et bedrøvet blikk som ba om hjelp, samtidig som det uttrykte at Elayne var for sta til å kunne hjelpes. Elaynes ansikt mørknet, men idet hun åpnet munnen, bukket han. Det var et formelt bukk, med en katts smidighet. Han tok et steg bakover, snudde seg og skrittet ut nedover den skiferdekte stien. De lange beina førte ham raskt forbi trærne og ut av syne.
«Jeg hater ham,» hvisket Elayne. «Han er ond og full av misunnelse.»
«Der går du for langt, Elayne,» sa Gawyn. «Galad vet ikke hva ordet misunnelse betyr. To ganger har han reddet livet mitt, og ingen ville ha fått vite det om han hadde latt være. Hadde han latt meg dø, ville han blitt Sverdets Førsteprins i mitt sted.»
«Aldri, Gawyn. Jeg ville valgt hvem som helst før Galad. Hvem som helst. En stallgutt av laveste herkomst.» Plutselig smilte hun og sendte broren et liksom-strengt blikk. «Du sier at jeg liker å gi ordrer. Vel, nå kommanderer jeg deg til ikke å la noe hende deg. Jeg kommanderer deg til å bli min Førsteprins av Sverdet den dagen jeg overtar tronen – må Lyset gi at det blir lenge til! – og så skal du lede Andors armeer med større ære enn Galad noensinne kunne drømme om.»
«Som Deres Nåde kommanderer,» lo Gawyn. Han hermet et elegant bukk etter Galad.
Elayne rynket brynene og så tankefullt på Rand. «Nå må vi få deg raskt ut herfra.»
«Galad gjør alltid det som er riktig,» forklarte Gawyn, «selv når han ikke burde. I tilfeller som dette, når han har funnet en fremmed i hagen, er det riktig å tilkalle palassvaktene. Og det tror jeg han holder på med akkurat nå.»
«Da er det på tide at jeg klatrer tilbake over muren,» sa Rand.
«Ikke etter alt arbeidet jeg hadde med hendene dine. Du vil bare skrape opp hendene igjen og la en bakgårdskjerring legge Lyset vet hva på sårene. Det er en liten port på den andre siden av hagen. Den er overgrodd, og det er aldri noen andre enn jeg som husker at den er der.»
Plutselig hørte Rand støvler komme trampende på skiferhellene, og lydene kom nærmere.
«For sent,» mumlet Gawyn. «Han må ha begynt å løpe så snart han var ute av syne.»
Elayne knurret en ed, og Rands øyebryn skjøt i været. Den hadde han hørt fra en av stalldrengene i Dronningens Velsignelse, og selv da ble han sjokkert. I neste øyeblikk var hun igjen kjølig og behersket.
Gawyn og Elayne virket tilfreds med å bli der de var, men han fikk seg ikke til å vente med en slik sinnsro på Dronningens Garde. Igjen snudde han seg mot muren. Han visste at han ikke ville nå mer enn halvveis opp før vaktene kom, men han maktet ikke å stå stille.
Før han hadde tatt tre skritt, kom noen menn med røde uniformer og brystplater som skinte i solen farende oppover stien. Andre kom som rullende bølger av purpur og polert stål, tilsynelatende fra alle kanter. Noen hadde trukket sverdene, mens andre ventet til føttene sto støtt før de løftet buene og la piler mot strengene. Bak visirene var øynene harde, og hver eneste brede pilespiss pekte urokkelig på ham.
Elayne og Gawyn sprang frem samtidig. De stilte seg mellom ham og pilene og strakte ut armene for å beskytte ham. Han sto helt stille med hendene godt synlig og langt fra sverdhjaltet.
