Store rullesteiner lå strødd på de lave åsryggene. Ujevne klumper av gråstein dekket av lav og halvt begravd. Noen var store som hus. Tornekratt flettet seg rundt dem, og de fleste var halvveis skjult av lavt buskas. Enkelte grønne skudd i det tørre tornekrattet røpet at dette var et spesielt sted. Kraften som herjet i landet utenfor grensene, ga dette stedet sår også, men her ble de ikke like dype.
De karet seg over enda en høyde, og på den andre siden lå et lite tjern. De kunne ha vadet over med to skritt, men det fristende klare, rene vannet lå som et glassflak over sandbunnen. Selv Elyas hastet ivrig ned skråningen.
Perrin kastet seg ned ved tjernet og stakk hodet nedi. Et øyeblikk senere slurpet han i seg det kalde vannet som vellet opp fra dypet av jorden. Han ristet på hodet så det lange håret sendte ut en dusj av vanndråper. Egwene smilte og sprutet tilbake på ham. Perrins øyne ble alvorlige. Hun rynket pannen og åpnet munnen for å si noe, men stakk hodet ned i vannet igjen.
Til slutt ropte Elyas på dem: «Hvis dere vil ha mat, trenger jeg litt hjelp.»
Egwene arbeidet fornøyd og lo og spøkte mens de tilberedte det magre måltidet. De hadde ikke hatt mulighet til å felle noe bytte, og det var ikke annet enn ost og tørket kjøtt igjen. I det minste hadde de fortsatt te. Perrin gjorde sin del av arbeidet, men i taushet. Han merket Egwenes øyne på seg og så bekymringene vokse i ansiktet, men han unngikk å møte blikket hennes så ofte han kunne. Latteren forsvant, det ble langt mellom vittighetene, og de ble mer og mer anstrengt. Elyas så på uten å si noe. En dyster stemning senket seg over dem, og de begynte å spise i taushet. I vest rødmet solen, og lange, tynne skygger strakte seg ut.
Perrin trakk seg lenger inn i seg selv. Han kunne føle at noe lo av ham, et sted innerst i tankene. Noe ondt. Ikke Den Mørkeste. Han skulle nesten ønske det. Ikke Den Mørkeste; ham selv.
For én gangs skyld hadde Elyas brutt regelen når det gjaldt bål. Det var ingen trær her, men han hadde revet døde greiner av busker og gjort opp ild inntil en kampestein som stakk ut av åssiden. Sotlagene på steinen fortalte Perrin at generasjoner av vandrere hadde brukt det samme stedet.
Den delen av kampesteinen som stakk opp av jorden, var avrundet på et vis. Den ene siden var en skarp bruddflate, hvor gammel, brun mose dekket den ruglete overflaten. Perrin syntes furene og hulningene i den avrundede delen virket underlige, selv om han var for full av dysterhet til å gruble nærmere over det. Men Egwene gransket steinen mens de spiste.
«Det ligner et øye,» sa hun til slutt. Perrin blunket overrasket. Det lignet virkelig et øye under all soten.
«Det er riktig,» sa Elyas. Han satt med ryggen til ilden og steinen mens han tygget på en læraktig kjøttslintre og gransket landet rundt dem. «Øyet til Artur Haukevinge. Øyet til Høykongen selv. Dette er hva makten og æren endte med når alt kom til alt.» Han sa det fraværende. Selv tyggingen virket fraværende. Blikket og oppmerksomheten var festet på åsryggen.
«Artur Haukevinge!» utbrøt Egwene. «Du tuller. Det er ikke et øye i det hele tatt. Hvorfor skulle noen hogge inn øyet til Artur Haukevinge i en stein her?»
Elyas skottet på henne over skulderen og mumlet: «Hva er det de lærer dere landsbyhvalper nå for tiden?» Han snøftet og rettet ryggen og fortsatte granskingen mens han snakket. «Artur Paendrag Tanreall, Artur Haukevinge, Høykongen, samlet alt land fra Pestlandet til Stormsjøene, fra Arythhavet til Ødelandet Aiel, og selv forbi Ødelandet. Han sendte til og med en hær til den andre siden av Arythhavet. Historien forteller at han hersket over hele verden. Hvordan det nå enn hadde seg, så var det han egentlig hersket over, mer enn nok for en hvilken som helst mann. Og han brakte fred og rettferdighet til landet.»
«Alle sto like foran loven,» sa Egwene, «og ingen mann løftet sin hånd mot en annen.»
