«I det minste har du hørt historiene,» klukket Elyas tørt. «Artur Haukevinge sørget for fred og rettferdighet, men han gjorde det med ild og sverd. Et barn med en pose gull kunne ri alene fra Arythhavet til Verdensryggen og aldri frykte noe, men Høykongens rettferdighet var hard som denne kampesteinen hvis noen utfordret hans makt, selv om de bare gjorde det ved å være seg selv, eller om folk trodde de representerte en fare. Småfolket hadde fred og rettferdighet og fulle mager, men han beleiret Tar Valon i tyve år og satte en pris på tusen gullmerker på hodet til hver eneste Aes Sedai.»
«Jeg trodde du ikke likte Aes Sedaier,» sa Egwene.
Elyas smilte skjevt. «Det er det samme hva jeg liker, jente. Artur Haukevinge var en stolt tosk. En Aes Sedai kunne ha helbredet ham da han ble syk – eller ble forgiftet, som noen hevder – men hver eneste av de gjenlevende Aes Sedaiene var sperret inne bak De Skinnende Murene, og de brukte all sin Kraft til å stå imot hæren som lyste opp natten med leirbålene sine. Han ville aldri ha sluppet noen av dem innpå livet, uansett. Han hatet Aes Sedaier like sterkt som han hatet Den Mørkeste.»
Egwene strammet munnen, men da hun snakket, sa hun bare: «Hvordan viser alt dette at øyet tilhører Artur Haukevinge?»
«Bare dette, jente. Det var fred overalt, bortsett fra på den andre siden av havet, og folk hyllet ham hvor han enn dro – de elsket ham virkelig, skjønner du. Han var hard, men aldri mot småfolk. Han bestemte seg for at det var på tide å bygge en hovedstad. En ny by, ikke knyttet til noen gammel sak eller fraksjon eller rivalisering. Han ville bygge den her, i hjertet av landet innenfor sjøene og Ødelandet og Pestlandet. Her hvor ingen Aes Sedai frivillig ville dra, hvor de ikke kunne bruke Kraften. En hovedstad som en dag skulle gi fred og rettferdighet til resten av verden. Da de hørte budet, samlet småfolket nok penger til å bygge et monument. De fleste anså ham for å stå bare ett trinn under Skaperen. Et ørlite trinn under. Det tok fem år å hogge ut og reise monumentet. En statue av Haukevinge selv, hundre ganger større enn mannen. De reiste statuen her, og byen skulle vokse rundt den.»
«Det har aldri vært noen by her,» sa Egwene hånlig. «I så fall ville det ha vært noe igjen.»
Elyas nikket mens han fortsatte å holde utkikk. «Det har ganske riktig ikke vært noen by her. Artur Haukevinge døde samme dag som statuen sto ferdig. Sønnene og andre blodsbeslektede kjempet om hvem som skulle sitte på tronen. Statuen sto alene blant disse åsene. Sønnene og nevøene og fetterne døde, og Haukevinges blod forsvant fra verden – kanskje bortsett fra de som dro over Arythhavet. Det fantes dem som ville ha visket ut selv minnene om ham hvis de hadde kunnet. Bøker ble brent bare fordi de nevnte ham. Til slutt var det ingenting annet igjen av ham enn historiene, og de fleste er bare oppspinn. Slik endte hans heder og ære.
Striden endte selvfølgelig ikke med at Haukevinge og hans ætt døde ut. Det var fremdeles en trone å vinne, og hver fyrste og fyrstinne som kunne samle nok krigere, hungret etter den. Det var begynnelsen på Hundreårskrigen. Egentlig varte den et hundre og treogtyve år, og mesteparten av historien fra den tiden er skjult av røyken fra brennende byer. Mange fikk seg en bit av landet, men ingen fikk karet til seg hele, og en eller annen gang i de årene ble statuen revet ned. Kanskje de ikke lenger tålte å måle seg mot den.»
«Først virket det som om du forakter ham,» sa Egwene, «og nå virker det som om du beundrer ham.» Hun ristet på hodet.
Elyas snudde seg og så på henne med uttrykksløse øyne som ikke blunket. «Få i deg litt mer te nå, hvis du vil ha. Ilden skal være slukket før det blir mørkt.»
På tross av at lyset svant, kunne Perrin se øyet tydelig nå. Det var større enn et mannshode, og skyggene fikk det til å ligne et ravneøye, hardt og svart og nådeløst. Han ønsket at de kunne sove et annet sted.
Egwene satt ved ilden og stirret opp på fragmentet av statuen, men Perrin gikk ned til tjernet for å være alene. Dagen svant hen, og nattevinden som var på vei inn fra øst, kruset vannflaten. Han hektet øksa fra løkken i beltet og veide den i hendene. Det glatte, kjølige asketreskaftet var langt som armen hans. Han hatet øksa. Han skammet seg over hvor stolt han hadde vært av den hjemme i Emondsmark. Før han visste hva han kunne få seg til å gjøre med den. «Hater du henne så mye?» spurte Elyas bak ham.
Han skvatt til. Før han så hvem det var, hadde han snurret rundt og halvveis løftet øksa. «Kan … ? Kan du lese tankene mine også? Som ulvene?»
Elyas la hodet på skakke og så spotsk på ham. «En blind mann kan tyde ansiktet ditt, gutt. Vel, ut med det. Hater du henne? Forakter du henne? Det må være det. Du var klar til å drepe henne fordi du forakter henne. Hun sleper føttene etter seg og sinker deg med sine kvinnepåfunn.»
