Den høye mannen flyttet føttene litt fra hverandre, men ellers var det ikke noe mer avslappet ved holdningen. «Ni døde menn, min herre og kaptein, og treogtyve sårede, syv alvorlig. Men alle kan ri. Tredve hester måtte avlives. De hadde fått hasene bitt over!» Den følelsesløse stemmen understreket det siste, som om skadene på hestene var verre enn det som hadde skjedd med mennene. «Mange av reservehestene er spredt. Vi kan finne noen ved daggry, min herre og kaptein, men etter at ulvene jaget dem, vil det ta dager å samle alle. Mennene som skulle holdt vakt over hestene, er satt på nattevakter til vi når Caemlyn.»
«Vi har ikke flere dager å ta av, unge Byar,» sa den gråhårete mildt. «Vi rir ved morgengry. Ingenting kan forandre det. Vi må nå Caemlyn i tide, ikke sant?»
«Som du befaler, min herre og kaptein.»
Den gråhårete skottet bort på Perrin og Egwene, og så bort igjen. «Og hva har vi fått ut av dette, bortsett fra disse to ynglingene?»
Byar pustet dypt og nølte et øyeblikk. «Jeg har sørget for å flå ulven som var sammen med disse to. Skinnet vil bli en fm matte i teltet til min herre og kaptein.»
For første gang så Byar på fangene. Egwene trakk seg unna blikket. Ansiktet var uttrykksløst som stemmen, men et ondt lys brant i de innsunkne øynene, like sikkert som flammer brant i øynene til Ba’alzamon. Byar hatet dem som om de hadde vært fiender i årevis og ikke mennesker han aldri hadde sett før.
Perrin stirret trassig tilbake. Munnen kruste seg til et stramt smil ved tanken på å sette tennene i strupen på mannen.
Brått bleknet smilet, og han ristet seg våken.
«Jeg bryr meg ikke om matter av ulveskinn, unge Byar.» Den irettesettende stemmen var mild, men Byar ble stram i ryggen igjen, og øynene stirret mot teltveggen. «Du skulle melde fra om hva vi fikk utrettet i natt, ikke sant? Hvis vi da fikk utrettet noe i det hele tatt.»
«Jeg vil anslå at vi ble angrepet av en flokk på minst femti ulver, min herre og kaptein. Av dem drepte vi minst tyve, kanskje tretti. Men jeg ville ikke risikere å miste flere hester bare for å få hentet dyreskrottene. I morgen tidlig skal jeg få samlet sammen og brent de skrottene som ikke er slept bort i ly av mørket. Foruten disse to var det minst et dusin menn. Jeg tror vi tok knekken på fire eller fem, men sannsynligvis finner vi ingen lik. Mørkefrender pleier jo å frakte med seg sine døde for å skjule tapene. Dette virker som et nøye planlagt bakhold, men det tvinger igjen frem spørsmålet om hvorvidt …»
Perrin kjente at strupen snørte seg sammen mens den magre fortsatte å snakke. Elyas? Motstrebende følte han forsiktig etter Elyas, etter ulvene … og fant ingenting. Det var som om han aldri hadde kunnet føle ulvenes tanker.
Akkurat da lo den gråhårete, en dyp latter som fikk en rød flekk til å blomstre i kinnene til Byar. «Nå vel, unge Byar, det er ditt velover-veide anslag at vi kjempet mot over femti ulver og mer enn et halvt snes Mørkefrender i et nøye planlagt bakhold? Ja? Kanskje når du har opplevd litt mer kamp …»
«Men, min herre og kaptein Bornhald …»
«Jeg vil anta seks eller åtte ulver, unge Byar, og kanskje ikke flere mennesker enn disse to. Du er ivrig i tjenesten, men du har ingen erfaring utenfor byene. Det er noe helt annet å spre Lysets ord når gatene og husene er langt unna. Om natten kan ulver gi inntrykk av at de er flere enn de i virkeligheten er, og slik er det også med menn. Seks eller høyden åtte, mener jeg.» Byars rødme ble sakte dypere. «Jeg antar også at de var her av samme grunn som oss: Nemlig fordi det er minst en dagsmarsj i alle retninger til noe annet lett tilgjengelig vann. Det er en mye enklere forklaring enn spioner og forrædere blant Lysets Barn, og den enkleste forklaringen er som regel den riktige. Med litt erfaring vil du lære.»
Byars ansikt ble dødelig hvitt mens den bestefaderlige mannen snakket, flekkene i de hule kinnene skiftet fra rødt til fiolett. Han hogg øynene i de to fangene et øyeblikk.
«Hva tror du om denne?» spurte kapteinherren og løftet Perrins øks.
