Menn med fakler red over åsryggene i grupper på ti-tolv stykker. Perrin kunne ikke regne ut hvor mange grupper det var. Noen ganger var tre eller fire synlig samtidig, mens de red frem og tilbake. De fortsatte å rope til hverandre, og noen ganger hørtes skrik i natten, skrik fra hester og skrik fra menn.
Han så det hele fra flere steder samtidig. Han krøket seg sammen i skråningen sammen med Egwene og så faklene bevege seg som ildfluer gjennom natten. I tankene løp han gjennom mørket sammen med Skimmel og Vind og Bykser. Ulvene var blitt for hardt skadet av ravnene til å løpe fort eller langt, så de hadde tenkt å drive mennene ut av mørket, jage dem til de søkte ly nær bålene. Mennesker valgte alltid den trygge ilden når ulver jaget i natten. Noen av rytterne hadde hester i tau. Hestene knegget og steilet med oppspilte, rullende øyne når de grå skikkelsene smatt mellom dem. De slet seg vrinskende løs og forsvant til alle kanter så fort de klarte å løpe. Hester med menn på ryggen ulte når grå skygger blinket ut av mørket, og noen ganger skrek rytterne like før hoggtennene rev over strupen på dem. Elyas var også der, nesten umerkelig, der han snek seg gjennom natten med den lange kniven som en tobeint ulv med en skarp ståltann. Ropene var oftere og oftere forbannelser, men jegerne nektet å gi opp.
Brått forsto Perrin at mennene med faklene fulgte et mønster. Hver gang noen av jaktfølgene kom til syne, var minst et av dem nærmere skråningen hvor han og Egwene gjemte seg. Elyas hadde bedt dem finne et skjulested, men …
Han snudde seg mot Egwene, men akkurat da ble avgjørelsen tatt for dem. Et dusin fakler kom til syne rundt foten av åsen og gynget i takt med hestenes skritt. Lansehoder glitret i fakkellyset. Han frøs til og holdt pusten mens hendene strammet seg rundt økseskaftet.
Hestemennene red forbi åsen, men en av dem ropte noe, og faklene svingte tilbake. Desperat forsøkte han å tenke ut en fluktrute. Men hvis de ikke allerede var sett, ville de bli oppdaget med en gang de beveget seg. Så snart de ble lagt merke til, ville de ikke ha noen mulighet til å unnslippe, selv ikke i mørket.
Rytterne tøylet hestene ved foten av åsen. Hver mann holdt en fakkel i den ene hånden og en lang lanse i den andre, og de dirigerte hestene med trykk fra knærne. I lyset fra faklene kunne Perrin se de hvite kappene til Lysets Barn. De løftet faklene og lente seg frem mens de myste opp mot skyggene under fingrene til Artur Haukevinge.
«Det
Egwene la en hånd på armen til Perrin, og øynene hennes var store i mørket. Det tause spørsmålet var tydelig selv om skyggene skjulte trekkene. Hva skulle de gjøre? Elyas og ulvene jaget fremdeles i natten. Hestene nedenfor dem flyttet nervøst på føttene.
En av hvitekappene drev hesten frem og ropte opp åssiden. «Hvis dere forstår menneskespråk, kom ned og overgi dere. Dere vil ikke bli skadet hvis dere går i Lyset. Hvis dere ikke overgir dere, blir dere alle drept. Dere har ett minutt på dere.» Lansene ble senket, og de lange stålhodene glimtet i fakkellyset.
«Perrin,» hvisket Egwene, «vi greier ikke å løpe fra dem. Hvis vi ikke overgir oss, dreper de oss. Perrin?»
Elyas og ulvene var fremdeles på frifot. Et nytt fjernt, boblende skrik fortalte at en hvitekappe hadde kommet for nær Skimmel.
«Slipp øksa,» bjeffet lederen.
Perrin snublet videre mens han rynket på nesen av eimen han syntes han kjente.
«Slipp den, bondeknøl!» Lederen rettet lansen mot Perrins bryst.
Et øyeblikk stirret han på lansehodet. Det var nok skarpt stål til å gli rett gjennom ham. Så ropte han: «Nei!» Det var ikke til rytteren han ropte.
