Byar så spørrende på sin herre. Han ventet på et bekreftende nikk før han trådte frem og grep våpenet. Han veide øksa i hendene og gryntet overrasket før han svingte den over hodet i en stram bue som så vidt gikk klar av teltduken. Han håndterte den som om han var født med en øks i hendene. Et beundrende uttrykk dukket motvillig opp i ansiktet, men da han senket øksa, var ansiktet igjen uttrykksløst.
«Ypperlig balansert, min herre og kaptein. Et enkelt våpen, men laget av en svært dyktig våpensmed, kanskje til og med en mester.» Øynene brant mørkt mot fangene. «Ikke et landsbyvåpen, min herre og kaptein. Heller ikke et bondevåpen.»
«Nei.» Den gråhårete mannen vendte seg mot Perrin og Egwene med et trett og en anelse irettesettende smil. Det kunne ha tilhørt en kjærlig bestefar som nettopp hadde oppdaget at barnebarna hadde vært ute med rampestreker. «Navnet mitt er Geofram Bornhald,» fortalte han. «Du er Perrin, har jeg forstått. Men du, unge kvinne, hva er ditt navn?»
Perrin glodde olmt på ham, men Egwene ristet på hodet. «Ikke vær tåpelig, Perrin. Jeg er Egwene.»
«Bare Perrin, og bare Egwene,» mumlet Bornhald. «Men hvis dere i sannhet er Mørkefrender, antar jeg dere vil skjule opphavet deres så godt dere kan.»
Perrin løftet seg møysommelig opp på et kne; tauene gjorde at han ikke kom lenger. «Vi er ikke Mørkefrender,» protesterte han rasende.
Ordene hadde ikke før forlatt munnen før Byar var borte hos ham. Mannen beveget seg som en slange. Han så skaftet på sin egen øks nærme seg. Han forsøkte å dukke, men det tykke skaftet traff ham over øret. Hadde han ikke dreid seg unna slaget, ville det ha slått en sprekk i skallen hans. Men likevel lynte det foran øynene. Pusten ble føyset ut av lungene da han traff bakken. Det kimte for ørene, og blodet silte nedover kinnet.
«Dere har ingen rett til å gjøre sånt,» begynte Egwene. Hun skrek til da økseskaftet kom farende mot henne. Hun kastet seg til side, og slaget plystret gjennom luften da hun tumlet over ende på teppet.
«Styr tungen,» sa Byar, «når dere snakker til en av Lysets Salvede, hvis dere ønsker å beholde tungen.» Det verste var at stemmen var helt uten følelser. Det ville hverken glede eller plage ham å skjære ut tungen på dem, det ville bare være noe som måtte gjøres.
«Ta det med ro, unge Byar.» Bornhald så på fangene igjen. «Dere vet vel ikke så mye om De Salvede, eller om kapteinherrene til Lysets Barn, gjør dere? Nei, jeg tenkte meg det. Vel, for unge Byars skyld må dere i det minste prøve å la være å krangle eller rope, ikke sant? Jeg ønsker ikke annet enn at dere vandrer i Lyset, og det hjelper ingen av oss om dere ikke styrer sinnet.»
Perrin kikket opp på den magre mannen som sto over dem.
«Jeg har hørt om menn som jager med ulver,» sa Bornhald undrende, «men jeg har aldri sett det. Menn som visstnok snakker med ulver og med andre av Den Mørkestes skapninger. En skitten geskjeft. Det får meg til å frykte at Det Siste Slaget virkelig er på vei.»
«Ulver er ikke –» Perrin tidde da Byar trakk foten tilbake. Han pustet dypt, og fortsatte i en roligere tone. Byar senket foten med en skuffet grimase. «Ulver er ikke blant Den Mørkestes skapninger. De hater Den Mørkeste. I det minste hater de Trolloker og Skyggere.» Han var forbauset over å se den magre mannen nikke for seg selv.
Bornhald hevet et øyebryn. «Hvem sa det?»
«En Vokter,» sa Egwene. Hun trakk seg unna de brennende øynene til Byar. «Han sa at ulver hater Trolloker, og Trolloker er redd for ulver.» Perrin var glad for at hun ikke nevnte Elyas.
«En Vokter,» sukket den gråhårete. «En av skapningene til heksene i Tar Valon. Hva annet ville en sånn en fortelle dere, når han er en Mørkefrende som tjener Mørkefrender? Vet dere ikke at Trolloker har ulvesnuter og ulvetenner og ulvepels?»
Perrin blunket og forsøkte å klare hodet. Hjernen kjentes fremdeles som størknet smerte, men det var noe galt her. Han kunne ikke ordne tankene sine nok til å finne ut av det.
«Ikke alle,» mumlet Egwene. Perrin kikket vaktsomt på Byar, men den magre mannen stirret bare på henne. «Noen av dem har horn, som bukker eller geiter, eller haukenebb, eller… eller… alle mulige slags ting.»
