«Det kommer mange menn på hester. De dukket opp bak ulvene, men så dem ikke. De er på vei mot tjernet. Sannsynligvis har de ikke noe med oss å gjøre. Det finnes ikke annet vann i området. Men Skimmel sier…» Han skottet over skulderen. Kveldssolen malte underlige skygger over ansiktet hennes, skygger som skjulte uttrykket hennes.
«Hvorfor skulle de plage oss?» spurte hun. «Vi skulle jo være trygge her. Dette skulle jo være trygt. Lys, det må jo finnes noen trygge steder.»
Perrin begynte å lete etter et sted de kunne gjemme seg. De kunne ikke være langt fra tjernet, men tussmørket tyknet. Snart ville det være for mørkt til å fortsette. Fremdeles var toppene badet i et svakt lys. Fra fordypningene imellom, hvor det nesten var for mørkt til å se noe, virket de derimot godt opplyst. Til venstre sto noe mørkt mot himmelen, en stor flat stein som stakk ut fra fjellsiden og svøpte skråningen i mørke.
«Denne veien,» sa han.
Mens han luntet mot åsen, kikket han seg over skulderen for å se om det var tegn til mennene som skulle komme. Det var ingen å se –ennå. Mer enn én gang måtte han stoppe og vente. Egwene bøyde seg frem over halsen til Bela, og hoppen trådte forsiktig på den ujevne grunnen. Perrin trodde begge måtte være mer slitne enn han før hadde tenkt seg.
Ved foten av åsen gransket han den massive, flate steinen som stakk rett ut av skråningen oppunder åskammen og sto i relieff til himmelen. Det var noe underlig kjent ved måten veien til toppen av steinen var formet på, nesten som trappetrinn, tre opp og ett ned. Han klatret opp det lille stykket og kjente på steinen. På tross av at vær og vind i århundrer hadde slitt steinen, kunne han kjenne fire søyler som var forbundet med hverandre. Han kikket opp på den trappelignende toppen av steinen som raget over hodet hans. Fingre.
Han gestikulerte til Egwene at hun skulle komme opp, men hun rørte seg ikke. Han skled ned igjen til foten av åsen og fortalte hva han hadde funnet.
Egwene myste opp mot åsryggen. «Hvordan kan du se noe i dette mørket?» spurte hun.
Perrin åpnet munnen, og så lukket han den. Han fuktet leppene mens han så seg omkring. For første gang ble han klar over hva han så. Solen var gått ned, helt ned nå, og skyene skjulte fullmånen, men likevel syntes han de siste dypfiolette restene av skumringen lå over landet. «Jeg kjente på steinen,» sa han til slutt. «Det kan ikke være noe annet. Selv om de skulle komme så nær, vil de ikke se oss her i skyggene.» Han ledet Bela etter tøylene til skjulestedet under hånden. Han kunne føle Egwenes øyne i nakken.
Da han hjalp henne ned fra salen, ble natten flerret av hyl i nærheten av tjernet. Hun la en hånd på armen til Perrin, og han fanget opp det uuttalte spørsmålet.
«Mennene så Vind,» sa han motvillig. Det var vanskelig å få noen mening ut av tankene til ulvene. Det var noe om ild. «De har fakler.» Han presset henne varsomt ned og huket seg sammen ved siden av henne. «De deler seg opp i mindre grupper for å lete. Det er mange av dem, og ulvene er skadet.» Han forsøkte å gjøre stemmen litt mer oppløftende. «Men Skimmel og de andre greier sikkert å unngå dem, selv om de er skadet, og mennene venter ikke å finne oss noe sted. Folk ser ikke det uventede. Snart gir de opp jakten og slår leir.» Elyas var hos ulvene, og han ville ikke forlate dem så lenge de ble jaget.
Han så at Egwene nikket, men i mørket var hun ikke klar over det. «Det kommer til å gå bra, Perrin.»
Ropingen fortsatte. I det fjerne beveget små knuter av fakler seg som flakkende lysprikker i mørket.
«Perrin,» sa Egwene mykt, «vil du danse med meg på søndag? Hvis vi er hjemme da?»
Skuldrene hans ristet. Han laget ingen lyder, og han visste ikke om han lo eller gråt. «Det lover jeg.» Mot hans vilje strammet hendene grepet om øksa; det minnet ham på at han fremdeles holdt den. Stemmen sank til en hvisking. «Jeg lover,» sa han igjen. Han håpet at han kunne holde løftet.
