Verdens Øye полностью

Ut av natten kom Bykser, og Perrin var ett med ulven. Bykser, ulveungen som hadde sett ørner stige, som lengtet etter å fly gjennom luften som ørnene. Ulveungen som hoppet og spratt og bykset til han kunne bykse høyere enn noen annen ulv, og som aldri mistet lengselen etter å seile over himmelen. Ut av natten kom Bykser. Ulven forlot bakken og svevde som en ørn. Hvitekappene rakk bare å banne før Byksers kjever lukket seg rundt strupen til mannen som rettet lansen mot Perrin. Farten til den store ulven veltet begge ned på den andre siden av hesten. Perrin følte strupen bli knust og smakte blodet.

Bykser landet mykt et stykke unna mannen han hadde drept. Blodet kaket pelsen, hans eget blod og andres. En flenge nedover ansiktet skar over hulningen der det venstre øyet hadde vært. Det friske øyet møtte Perrins to øyne et øyeblikk. Flykt, bror! Han hvirvlet rundt for å bykse igjen, for å sveve en siste gang, og så naglet en lanse ham til jorden. Enda et stålhode skar gjennom ribbeina og bet seg fast i jorden under ham. Han sparket og glefset etter skaftene som holdt ham fast. A sveve.

Smerten fylte Perrin, og han skrek et ordløst skrik som hadde litt av ulvens hyl i seg. Uten å tenke sprang han frem og fremdeles skrek han. Alle tanker var borte. Rytterne hadde samlet seg så tett at de ikke kunne bruke lansene, og øksa var en fjær i hendene på ham, en stor ulvetann av stål. Noe braste inn i hodet på ham. Idet han ramlet omkull, visste han ikke om det var Bykser eller han selv som døde.

« … sveve som ørnene.»

Perrin mumlet forvirret og åpnet øynene. Det gjorde vondt i hodet, og han kunne ikke huske hvorfor. Øynene blunket av lyset da han så seg rundt. Egwene lå på kne og så på ham der han lå. De var i et firkantet telt, stort som et middels rom i et gårdshus, og bakken var dekket av et teppe. I hvert hjørne sto oljelamper på høye stativ og lyste opp teltet.

«Takk Lyset, Perrin,» hvisket hun. «Jeg var redd de hadde drept deg.»

I stedet for å svare kikket han på den gråhårete mannen som satt i den eneste stolen i teltet. Et mørkøyd bestefaransikt kikket tilbake på ham. Han fikk ikke ansiktet til å stemme med den ermeløse våpenkappen i hvitt og gull, med den polerte brynjen over den snøhvite våpenkjolen. Det virket som et snilt ansikt, verdig og hjertelig, og noe ved det passet godt til den elegante strengheten i teltutstyret. Et bord og en klappseng, et vaskestativ med hvitt fat og hvit vannmugge, en enslig trekiste med enkle geometriske utskjæringer. Alt treverk var polert til det glødet mykt, og metallet skinte, men ikke prangende, og ingenting var ment å imponere. Alt i teltet var godt håndverk, men man måtte ha sett gode håndverkere i arbeid – som mester Luhhan eller mester Aydaer, møbelsnekkeren – for å legge merke til det.

Mannen rynket pannen og fiklet med to små hauger av gjenstander på bordet. Perrin gjenkjente beltekniven og innholdet i sine egne lommer i en av haugene. Sølvmynten han hadde fått av Moiraine, trillet ut, og mannen skjøv den tankefullt tilbake. Han spisset leppene, løftet Perrins øks fra bordet og veide den i hendene. Så vendte han oppmerksomheten mot emondsmarkingene igjen.

Perrin forsøkte å sette seg opp. Smerten stakk langs armene og beina, og bevegelsen ble et maktesløst rykk. For første gang skjønte han at han var bundet på hender og føtter. Blikket gled mot Egwene. Hun trakk mismodig på skuldrene og vred seg så han kunne se ryggen hennes. Håndleddene og anklene var reimet sammen, og tauene skar render i huden. En taustump gikk fra håndleddene til anklene, slik at hun ville bli stående sammenkrøket om hun greide å reise seg.

Perrin stirret. Det var ille nok at de var bundet, men de hadde nok tau på seg til å holde fast hester. Hva tror de vi er?

Den gråhårete mannen stirret nysgjerrig og tankefullt på dem, som mester al’Vere når han spekulerte på et problem. Han holdt øksa som om han hadde glemt dem.

Teppet foran teltåpningen ble slått til side, og en høy mann trådte inn. Ansiktet var langt og magert, med så innsunkne øyne at det virket som de stirret ut av huler. Det fantes ikke noe overflødig kjøtt på kroppen, ikke noe fett i det hele tatt, huden strammet seg over musklene og knoklene under.

Perrin fikk et glimt av natt utenfor, av leirbål og to hvitekapper som holdt vakt ved teltåpningen, og så gled teppet på plass. Nykommeren stoppet inne i teltet. Der ble han stående stiv som en stokk mens han stirret på den motsatte veggen. Platerustningen skinte som sølv mot den snøhvite kappen og våpenskjorten.

«Min herre og kaptein.» Den skurrende stemmen var hard som holdningen hans, men på et vis flat og uttrykksløs.

Den gråhårete gjorde en rolig bevegelse. «På stedet hvil, unge Byar. Har du regnet ut hva dette … møtet har kostet oss?»