Bornhald ristet trist på hodet. «Jeg gir dere alle sjanser, men med hvert ord graver dere bare graven dypere.» Han løftet en finger. «Dere jager med ulver som er Den Mørkestes skapninger.» En ny finger. «Dere innrømmer å kjenne en Vokter, en annen av skapningene til Den Mørkeste. Jeg tviler på at han ville ha fortalt dere dette i forbifarten.» En tredje finger. «Du, gutt, bærer et merke fra Tar Valon i lommen. De fleste menn utenfor Tar Valon kvitter seg med slikt så snart de kan. Med mindre de tjener heksene i Tar Valon.» En fjerde. «Du bærer en krigers våpen, men går kledd som en bondegutt. Altså må du være en unnalurer.» Tommelen løftet seg. «Dere kjenner til Trolloker og Myrddraaler. Så langt sør er det bare noen få lærde og vidfarne menn som tror at slikt ikke bare er oppspinn. Kanskje dere har vært i Grenselandene? Kan dere i tilfelle si meg hvor? Jeg har reist en god del i Grenselandene, og jeg kjenner dem godt. Ikke det? Nei vel.» Han kikket på sine utspredte fingre, og så slo han hånden i bordet. Den bestefaderlige minen sa at barnebarna hadde funnet på noen svært alvorlige streker. «Hvorfor forteller dere ikke sannheten om hvordan dere kom til å jage i natten sammen med ulver?»
Egwene åpnet munnen for å si noe. Perrin så den sta haken, og skjønte at hun kom til å fortelle en av de historiene de hadde diktet opp. Det ville aldri gå bra. Ikke nå, ikke her. Hodet verket, og han ønsket han hadde tid til å tenke ut noe, men det var ikke tid. Hvem kunne vite hvor Bornhald hadde reist, i hvilke land og byer han var kjent? Hvis han knep dem i å lyve, ville det ikke være noen vei tilbake til sannheten. Da ville Bornhald være overbevist om at de var Mørkefrender.
«Vi er fra Tvillingelvene,» sa han fort.
Egwene stirret åpenlyst på ham før hun tok seg i det, men han fortsatte med sannheten – eller en versjon av den. De to hadde forlatt Tvillingelvene for å besøke Caemlyn. På veien hadde de hørt om ruinene av en stor by, men da de fant Shadar Logoth, var det Trolloker der. De to greide å flykte over Arinelle-elva, men der hadde de gått seg vill. De traff en mann som tilbød seg å føre dem til Caemlyn. Han sa at de ikke hadde noe med hva han het, og han hadde ikke vært vennlig, men de trengte en kjentmann. De hadde ikke sett noe til ulver før Lysets Barn dukket opp. De hadde ikke gjort annet enn å skjule seg for ikke å bli spist av ulvene eller drept av rytterne.
«… Hvis vi hadde visst at dere var Lysets Barn,» avsluttet han, «ville vi bedt dere om hjelp.»
Byar snøftet mistroisk, men Perrin brydde seg ikke noe særlig om det. Hvis kapteinherren var overbevist, kunne ikke Byar skade dem. Det var tydelig at Byar ville slutte å puste hvis hans herre og kaptein ba om det.
«Det er ingen Vokter i den historien,» sa den gråhårete mannen etter en stund.
Perrin maktet ikke å finne på noe. Han visste at han skulle ha tatt seg tid til å tenke gjennom det. Egwene ilte til unnsetning. «Vi traff ham i Baerlon. Byen var overfylt med menn som hadde kommet ned fra gruvene etter vinteren, og vi ble plassert ved samme bord i et vertshus. Vi snakket bare med ham den tiden vi spiste sammen.»
Perrin pustet igjen.
«Gi dem eiendelene tilbake, unge Byar. Men selvfølgelig ikke våpnene.» Da Byar så overrasket på ham, la Bornhald til: «Eller er du en av dem som har begynt å rane de uopplyste, unge Byar? Det er ingen god geskjeft, er det vel? Ingen kan være tyv og vandre i Lyset.» Byar så forskrekket på Bornhald.
«Så du lar oss dra?» Egwene hørtes overrasket ut. Perrin løftet hodet og stirret på kapteinherren.
«Selvfølgelig ikke, barn,» sa Bornhald trist. «Kanskje det er sant at dere er fra Tvillingelvene, siden dere kjenner til Baerlon og gruvene. Men Shadar Logoth … ? Det er et navn svært få kjenner til, og de fleste er Mørkefrender, og alle som vet nok til å kjenne navnet, vet nok til å holde seg langt unna ruinene. Jeg foreslår at dere tenker ut en bedre historie på veien til Amador. Vi må stoppe i Caemlyn, så dere har god tid. Fortrinnsvis sannheten, barn. Det er frihet i sannheten og Lyset.»
Byar glemte noe av sin fryktsomhet overfor den gråhårete mannen. Han snudde seg raskt bort fra fangene, og det var en forurettet snert over ordene. «Det kan du ikke! Det går ikke!» Bornhald hevet spørrende et øyebryn. Byar tok seg sammen og svelget. «Tilgi meg, min herre og kaptein. Jeg glemte meg fullstendig. Jeg ber ydmykt om unnskyldning, og gir meg hen til din straff. Men som min herre og kaptein selv har påpekt, må vi nå Caemlyn i tide, og siden vi har mistet de fleste reservehestene, skal det godt gjøres, om vi ikke skal dra på fanger også.»
«Og hva foreslår du?» spurte Bornhald rolig.
«Straffen for Mørkefrender er døden.» Den flate stemmen fikk ordene til å virke enda mer skremmende. Han kunne like gjerne foreslått å tråkke på en edderkopp. «Det er ingen våpenhvile med Skyggen. Det er ingen nåde for Mørkefrender.»
