Rand ante ikke om Matt var enig eller uenig, men han nikket. Kanskje. Reisen langs Caemlynveien hadde ikke begynt slik.
Lenge etter at de hadde forlatt Hvitebro, kunne Rand plutselig oppdage at han stirret bakover. Av og til så han noen som fikk pusten til å sette seg fast i halsen: en høy og mager mann som hastet av gårde, eller en hengslete, hvithåret fyr ved siden av kusken på en vogn, men det var alltid en kremmer eller bønder på vei til markedet, aldri Thom Merrilin. Håpet minket etter som dagene gikk.
Det var mye trafikk på veien: vogner og kjerrer, folk på hester og folk til fots. De kom alene eller i grupper, et tog av kjøpmannsvogner eller et dusin ryttere sammen. De fylte ikke veien til trengsel, og ofte var det ikke annet å se enn de nakne trærne på hver side av den hardtrampede veien, men likevel var det flere reisende enn Rand noensinne hadde sett ved Tvillingelvene.
De fleste dro samme vei som dem, østover mot Caemlyn. Noen ganger fikk de skyss i vognen til en bonde et lite stykke, en halvfjerding eller fem, men som regel gikk de. De unngikk menn til hest; selv om de så bare én rytter i det fjerne, kom de seg bort fra veien og lå gjemt til han hadde passert. Ingen av dem hadde hatt svart kappe på seg, og egentlig trodde ikke Rand at en Skygger ville la dem se ham komme, men det var ingen vits i å risikere noe. Til å begynne med fryktet de bare Halvmenn.
Den første landsbyen etter Hvitebro lignet så mye på Emondsmark at Rand ble gående og slepe føttene etter seg. Høye, spisse halmtak og koner i forklær som sladret over gjerdene mellom husene, og småunger som lekte på landsbysletten. Håret til kvinnene hang uflettet rundt skuldrene, og flere andre småting var annerledes, men i det store og hele var det som hjemme. Kuer beitet på jordet, og gjess vraltet selvhøytidelig over veien. Leende unger boltret seg i støvet der gresset var helt borte. De så ikke engang opp når Rand og Matt gikk forbi. Det var noe som var annerledes. De var ikke uvant med fremmede her, og ingen så to ganger på dem. Landsbyhunder løftet så vidt på hodene og snuste når han og Matt passerte dem, og ingen rørte på seg.
Det begynte å bli kveld da de gikk gjennom landsbyen, og han kjente et stikk av hjemlengsel da lysene begynte å dukke opp i vinduene.
Matt nappet ham i ermet, men han rev seg løs og stirret på husene. Han ville ikke stoppe, men han ville se og huske.
Igjen dro Matt i ham. Ansiktet var stramt, og huden hvit rundt munnen og øynene. «Kom igjen,» mumlet Matt. «Kom igjen.» Han så på landsbyen som om den skjulte noe farlig. «Kom nå. Vi kan ikke bli stående her.»
Rand snudde seg helt rundt og blikket fanget inn hele landsbyen. Han sukket. De var ikke så langt fra Hvitebro. Hvis Myrddraalen kunne forsere murene rundt Hvitebro uten å bli sett, ville den ikke ha noen vanskeligheter med å gjennomsøke denne lille landsbyen. Han lot seg slepe med til halmtakene forsvant bak dem.
Det ble natt og månelyst før de fant et sted under noen busker som fremdeles hadde døde blader på greinene. De fylte magen med kaldt vann fra en liten bekk i nærheten, krøllet seg sammen på bakken og pakket seg inn i kappene. Et bål kunne noen få øye på; det var bedre å fryse.
Fordi Rand hadde urolige tanker, våknet han ofte, og hver gang hørte han Matt mumle og kaste på seg i søvne. Han drømte ikke, ikke noe han husket, men han sov dårlig.
Det var ikke den eneste natten de tilbrakte med bare kappene som beskyttelse mot vinden, og noen ganger mot regn og kulde. Det var ikke det eneste måltidet som bare besto av kaldt vann. Til sammen hadde de nok mynter til noen få måltider på et vertshus, men en seng for natten ville gjøre for stort innhogg. Ting kostet mer utenfor Tvillingelvene, og mer på denne siden av Arinelle enn i Baerlon. Pengene som var igjen, måtte spares til et nødsfall.
