En ettermiddag nevnte Rand dolken med rubinen i håndtaket mens de trasket nedover veien med mager som var for tomme til å rumle. Solen sto lav og skinte kaldt, og de så ikke annet ly for natten enn busker. Mørke skyer samlet seg over dem. Det ville bli regn i løpet av natten. Han håpet at hellet var med dem, at det kanskje ikke falt mer enn en liten iskald skur.
Han fortsatte noen skritt før han ble klar over at Matt hadde stoppet. Han stoppet også, og vred på tærne inni støvlene. I det minste var føttene varme. Han løsnet på reimene over skuldrene. Hans teppe og Thoms kappe var ikke så tunge, men selv noen få skålpund hang tungt etter flere fjerdinger på tom mage. «Hva er i veien, Matt?» sa han.
«Hvorfor er du så hissig på å selge den?» spurte Matt irritert. «Når alt kommer til alt, var det jo jeg som fant den. Tenker du aldri på at jeg kanskje vil beholde den? I den minste en stund. Hvis du vil selge noe, så selg det fordømte sverdet!»
Rand gned hånden over det hegremerkede hjaltet. «Min far ga dette sverdet til meg. Det var hans. Jeg ville aldri be deg om å selge noe din far hadde gitt deg. Blod og aske, Matt, tror du jeg liker å gå sulten? Og selv om jeg kunne finne noen som ville kjøpe det, hvor mye ville de gi for et sverd? Hva skal en bonde med et sverd? Den rubinen ville innbringe nok til å frakte oss helt til Caemlyn i en vogn. Kanskje helt til Tar Valon. Og vi kunne spise hvert eneste måltid på vertshus og sove i en seng hver eneste natt. Kanskje du liker tanken på å vandre til fots over halve verden og sove på bakken?» Han glodde sint på Matt, og vennen glodde sint tilbake.
De ble stående midt i veien til Matt plutselig trakk på skuldrene og senket blikket. «Hvem skulle jeg selge den til, Rand? En bonde betaler med kyllinger, og vi kan ikke kjøpe en vogn med kyllinger. Og hvis jeg hadde vist den frem i noen av landsbyene vi har vært i, ville de sikkert tro at vi hadde stjålet den. Lyset vet hva som da ville skje.»
Etter en stund nikket Rand motvillig. «Du har rett. Jeg vet det. Jeg beklager. Jeg mente ikke å kjefte på deg. Det er bare det at jeg er sulten og det gjør vondt i føttene mine.»
«Det gjør vondt i mine også.» De fortsatte nedover veien, og det gikk enda tyngre enn før. Vinden gufset støv i ansiktet på dem. «I mine også.» Matt hostet.
På noen gårder fikk de seg et måltid mat og en natt uten kulde. En høystakk var nesten like varm som et rom med peis, i det minste sammenlignet med å ligge under busker, og selv om det ikke var noen tjæret presenning over høystakken, holdt den det verste regnet ute hvis de bare gravde seg langt nok inn. Noen ganger prøvde Matt å stjele egg, og en gang forsøkte han å melke en ku som sto tjoret i et langt tau ute på et jorde. Men de fleste gårdene hadde hunder, og gårdshunder passet på. En fjerdings løpetur med bjeffende hunder i hælene ble for kostbart for to-tre egg, særlig når det kunne ta flere timer før hundene forsvant og de kunne klatre ned fra treet hvor de hadde gjemt seg. Det var synd at det gikk så mye tid til spille.
Han likte det egentlig ikke, men Rand foretrakk å nærme seg gårdene i dagslys. Noen ganger fikk de likevel pusset hunder på seg uten at et ord ble sagt, for ryktene og de dårlige tidene fikk alle til å frykte fremmede. Det hendte at de fikk bytte en time med vedhogging eller vannbæring mot et måltid og en seng, selv om sengen var en haug med halm på låven. Men en time eller to med arbeid var en time eller to Myrddraalen kunne bruke til å ta dem igjen. Noen ganger undret han seg på hvor mange fjerdinger en Skygger kunne tilbakelegge på en time. Han mislikte hvert minutt de ikke beveget seg – skjønt det ikke var så ille når de slukte i seg den varme suppen til kona på gården. Og når de ikke hadde mat, hjalp det lite å vite at de hadde brukt all sin tid på å gå mot Caemlyn. Det fylte ikke magen. Rand kunne ikke bestemme seg for om det var verst å miste tid eller å sulte, men Matt bekymret seg om andre ting enn magen og forfølgere.
«Hva vet vi om dem når det kommer til stykket?» spurte Matt en ettermiddag de spadde møkk i en stall på en liten gård.
«Lys, Matt, hva vet de om oss?» nøs Rand. De arbeidet med bar overkropp og var fulle av svette og halmstrå, og støvkorn fra halmen hang i luften. «Jeg vet bare at de vil gi oss stekt lammekjøtt og en ordentlig seng å sove i.»
Matt gravde høygaffelen ned i halmen og møkka og gløttet betenkt på bonden som kom ut av fjøset. Han var en krumrygget gammel mann med lærhud og tynt, grått hår, og han bar en bøtte i den ene hånden og en melkekrakk i den andre. Bonden stoppet da han merket at Matt gløttet på ham, og så kikket han raskt en annen vei og fortet seg ut av fjøset så melken skvatt over bøttekanten.
«Han har noe fore, sann mine ord,» sa Matt. «Så du hvordan han unngikk å møte blikket mitt? Hvorfor er de så vennlige mot to vandrere de aldri har sett før? Forklar meg det.»
