I det minste var de yngste barna en velsignelse for Rand. Matt slappet alltid litt av når det var barn i nærheten. Etter kveldsmåltidet benket alle seg rundt ildstedet. Mester Bredsmil satt i yndlingsstolen og stoppet pipa, og madam Bredsmil syslet med sysaker og skjortene hun hadde vasket for dem. Matt tok frem Thoms fargede baller og begynte å sjonglere. Slikt gjorde han bare når det var barn til stede. Barna lo når han lot som han holdt på å miste ballene, men snappet dem i siste øyeblikk, og de klappet for en fontene og et åttetall og en seksballs sirkel som han nesten mistet på ordentlig. Men de tok det med godt humør, og mester Bredsmil og hans kone klappet like ivrig som barna. Da Matt til slutt bukket i alle retninger med like feiende bevegelser som Thom, fant Rand Thoms fløyte frem fra skrinet.
Han kunne aldri holde instrumentet uten å føle et stikk i hjertet. Å røre siseleringene av gull og sølv var som å røre minnet om Thom. Han rørte aldri harpen, bortsett fra å passe på at den var ren og tørr –Thom hadde alltid sagt at harpen ikke passet i de klossete hendene til bondegutter – men hver gang en bonde lot dem bli, spilte han en melodi på fløyten etter kveldsmaten. Det var for å gi bonden litt ekstra, og kanskje for å holde Thoms minne levende.
I den muntre stemningen etter Matts sjonglering spilte han «Tre Jenter i Dalen». Mester og madam Bredsmil klappet takten, og de minste barna danset over gulvet, og selv den minste gutten som så vidt kunne gå, trampet takten. Rand visste at han ikke ville vinne noen priser ved Bel Tine, men etter Thoms undervisning ville det ikke være noen skam å delta.
Elsi satt med beina i kors foran ilden. Da han senket fløyten etter den siste tonen, lente hun seg frem med et langt sukk og smilte til ham. «Du spiller så vakkert. Jeg har aldri hørt noe så vakkert.»
Plutselig sluttet madam Bredsmil å sy. Hun hevet et øyebryn mot datteren og gransket Rand inngående.
Han hadde tatt opp lærskrinet for å legge bort fløyten, men blikket hennes fikk ham nesten til å miste både skrinet og fløyten. Hvis hun beskyldte ham for å fjase med datteren … Desperat la han fløyten mot leppene igjen og spilte enda en sang, så enda en, og enda en. Madam Bredsmil fortsatte å granske ham. Han spilte «Vinden i Sørgepilen» og «Hjem fra Tarwins Kløft» og «Madam Aynoras Hane» og «Gamle Svartebjørn». Han spilte hver eneste sang han kunne komme på, men hun tok ikke blikket fra ham. Hun sa ikke noe, men hun gransket og veide ham.
Det var blitt sent da mester Bredsmil reiste seg. Han klukklo og gned seg i hendene. «Vel, dette har vært sjeldent moro, men det er langt over sengetid. Dere reisende gutter gjør som dere vil, men morgenen kommer tidlig på en gård. Jeg må få si, gutter, at jeg har betalt gode penger for underholdning som ikke var bedre enn dette. Mye dårligere.»
«Jeg synes de skulle få en belønning, far,» sa madam Bredsmil. Hun løftet den yngste sønnen som for lengst hadde sovnet foran ildstedet. «Det passer seg ikke at de sover på låven. De kan sove i rommet til Elsi i natt, mens hun sover hos meg.»
Elsi skar en grimase. Hun passet på å holde hodet senket, men Rand så det. Han trodde moren også gjorde det.
Mester Bredsmil nikket. «Ja, ja, det er mye bedre enn på låven. Hvis dere da ikke har noe imot å ligge to stykker i samme seng.» Rand rødmet, og madam Bredsmil så fremdeles på ham. «Jeg skulle ønske jeg kunne ha hørt mer av den fløyten. Og sett mer av sjongleringen din også. Jeg liker slikt. Det er kanskje noe dere kan hjelpe meg med i morgen, og –»
«De vil nok komme seg tidlig av gårde, far,» avbrøt madam Bredsmil. «Arien er den neste landsbyen de skal til, og hvis de har tenkt å friste lykken i vertshuset der, må de gå hele dagen for å komme frem før mørket faller på.»
«Ja, madam,» sa Rand, «det må vi. Og tusen takk.»
Hun sendte ham et stramt smil, som om hun visste at takken var for mer enn rådet hennes, for mer enn maten og den varme sengen.
Da de dro videre om morgenen, geipet Elsi, og madam Bredsmil holdt skarpt øye med dem. Ute av syne, ute av sinn, sa minen hennes. Hele dagen ertet Matt ham med Elsi mens de gikk bortover veien. Rand forsøkte stadig å skifte samtaleemne, og det mest nærliggende var forslaget til madam Bredsmil om å opptre i vertshus.
