«Kona hans sa at vi minnet om sønnesønnene deres. Kan du ikke slutte å bekymre deg over dem? Det vi har å bekymre oss over, ligger bak oss. Håper jeg.»
«Han har noe fore,» mumlet Matt.
Da de var ferdige, vasket de seg i et trau foran låven. Skyggene var lange i den synkende solen. Rand tørket seg med skjorten mens de gikk mot våningshuset. Bonden møtte dem i døren, og han lente seg utstudert tilfeldig mot en langstav. Bak ham knuget kona forkleet sitt, mens hun bet seg i leppen og myste over mannens skulder. Rand sukket. Han og Matt minnet visst ikke lenger om sønnesønnene deres.
«Sønnene våre kommer på besøk i kveld,» sa den gamle mannen. «Alle fire. Jeg hadde glemt det. De kommer alle fire. Store karer. Sterke. De er her hvert øyeblikk. Jeg er redd vi ikke har den sengen jeg lovet dere.»
Kona stakk et lite knytte forbi mannen. «Her. Det er brød og ost, agurk og lam. Kanskje nok til to måltider. Her.» Det rynkete ansiktet ba dem pent om å ta maten og dra videre.
Rand tok imot knyttet. «Tusen takk. Jeg forstår. Kom igjen, Matt.»
Matt fulgte etter. Han knurret mens han trakk skjorten over hodet. Rand mente det var best å gå så langt som mulig før de stoppet for å spise. Den gamle bonden hadde hund.
Det kunne vært verre, tenkte han. Tre dager før hadde de fått hundene pusset på seg mens de arbeidet. Hundene og bonden og to sønner som viftet med knortekjepper, hadde jaget dem ut på Caemlynveien og en kvartfjerding videre før de ga seg. De hadde så vidt fått tid til å rive med seg eiendelene sine og løpe. Bonden hadde båret på en bue med en pil mot strengen.
«Kom ikke tilbake hit, hører dere!» hadde han ropt etter dem. «Jeg aner ikke hva dere planlegger, men la meg aldri se de upålitelige øynene deres igjen!»
Matt begynte å snu seg mens han famlet etter koggeret sitt, men Rand slepte ham med seg. «Er du gal?» Matt sendte ham et mutt blikk, men fortsatte i det minste å løpe.
Noen ganger lurte Rand på om det var bryet verdt å stoppe ved gårdene. Jo lenger de gikk, jo mer mistenksom ble Matt mot fremmede, og jo dårligere greide han å skjule det. Hvis han i det hele tatt brydde seg om å skjule det. Måltidene ble mindre for det samme arbeidet, og noen ganger ble de ikke engang tilbudt en haug med halm på låven for natten. Men så fant Rand en løsning på alle deres problemer. Det virket iallfall slik, og det skjedde på Bredsmils gård.
Mester Bredsmil og hans kone hadde ni barn, og den eldste var en datter som bare var ett år yngre enn Rand og Matt. Mester Bredsmil var en hardfør mann, og med alle barna sine hadde han egentlig ikke bruk for hjelp. Han så nærmere på dem, gransket veistøvet på klærne og de skitne støvlene før han mente at han nok kunne finne arbeid til et par ekstra hender. Hvis de skulle spise ved hennes bord, sa madam Bredsmil, kunne de ikke gjøre det i slike skitne klær. Hun holdt på å vaske tøy, og noen av mannens gamle klær ville være gode nok til å arbeide i. Hun smilte da hun sa det, og et øyeblikk syntes Rand hun minnet om madam al’Vere, selv om håret hennes var gult. Han hadde aldri sett hår med en slik farge. Selv Matt myknet litt av smilet hennes. Den eldste datteren var noe helt for seg selv.
Elsi var mørkhåret og vakker med store øyne, og hun smilte uforskammet til dem hver gang foreldrene ikke så det. Mens de bar tønner og sekker med korn inn på låven, hang hun over en av stalldørene. Hun kikket på dem mens hun nynnet for seg selv og tygget på enden av en lang hestehale. Hun holdt spesielt godt øye med Rand. Han forsøkte å overse henne, men etter en stund trakk han på seg skjorten mester Bredsmil hadde lånt ham. Den var for kort og strammet over skuldrene, men det var bedre enn ingenting. Elsi lo høyt da han trakk den over hodet. Denne gangen ville det ikke være Matts skyld om de ble jaget bort.
