Da tussmørket senket seg, gikk de inn i det eneste vertshuset i Arien, og Rand snakket med vertshusholderen. Han spilte «Med Ferje Over Elva» – som verten kalte «Kjære Shara» – og deler av «På Vei til Dun Aren», mens Matt sjonglerte litt. Det endte med at de fikk spise stekte poteter og varmt kjøtt og sove i en seng den natten. Riktignok var rommet det minste i vertshuset og lå oppunder takskjegget, og måltidet ble servert under en lang økt med spilling og sjonglering, men det var nå en seng under et tak. Det beste var at de hadde fått utnyttet alt dagslyset til å gå, syntes Rand. Og det virket ikke som om gjestene i vertshuset tok seg nær av at Matt stirret mistenksomt på dem. Noen av dem så til og med skjevt på hverandre. I tider som disse var det blitt vanlig å være mistenksom overfor fremmede, og det var alltid fremmede i et vertshus.
Rand sov bedre enn han hadde gjort siden de forlot Hvitebro selv om han måtte dele seng med Matt og hans nattlige mumling. Om morgenen forsøkte vertshusholderen å overtale dem til å bli en dag eller to, men da de ikke kunne det, ropte han på en rødøyet bonde som hadde drukket for mye til å styre kjerra hjem om natten. En time senere var de to fjerdinger lenger øst, og de lå henslengt på ryggen i en haug med halm bak i kjerra til Eazil Forney.
Dette ble deres måte å reise på. Med litt hell og kanskje en skyss eller to nådde de nesten alltid den neste landsbyen før det ble mørkt. Hvis det var mer enn ett vertshus i landsbyen, ville vertshusholderne overby hverandre etter å ha hørt Rands fløytespill og sett Matts sjonglering. Sammen kunne de ennå ikke måle seg med en barde, men de kunne flere kunster enn de fleste landsbyer så på et helt år. To eller tre vertshus i en by betydde bedre rom med to senger, større og bedre kjøttstykker og enkelte ganger et par kobberstykker i lommen når de dro videre. Om morgenen var det alltid noen som tilbød seg å skysse dem; en bonde som hadde blitt for lenge og drukket for mye, eller en kjøpmann som hadde likt underholdningen godt nok til å la dem hoppe på en av vognene. Rand begynte å tro at det ville være slutt på problemene helt til Caemlyn. Men så kom de til Fire Konger.
Landsbyen var større enn landsbyer flest, men likevel for lurvete til et navn som Fire Konger. Som andre steder skar Caemlynveien midt gjennom byen, men det kom også en tungt beferdet vei inn fra sør. De fleste landsbyene var markedsplasser og samlingssteder for bøndene i området rundt, men her var det få bønder å se. Fire Konger levde av kjøpmenn på vei til Caemlyn og til Tåkefjellene bak Baerlon, og til landsbyene mellom. Sørveien fraktet varer fra Lugard til gruvene i vest. Når handelsmenn skulle fra Lugard til Caemlyn, hadde de en kortere vei litt lenger øst. Det var få gårder i landet rundt, så vidt nok til å fø dem selv og byen, og alt i landsbyen dreide seg om kjøpmenn og deres vogner, kusker og de som lastet varene.
Jorden i enkelte områder av Fire Konger var most til støv, og der sto vognene parkert hjul mot hjul, bare voktet av enkelte gjespende vakter. Det var staller og innhegninger for hester overalt, og gatene var brede nok til at vogner kunne passere hverandre, selv om det var dype spor etter altfor mange hjul. De hadde ingen landsbyslette, og barna som lekte i hjulsporene, måtte sno seg mellom vogner og forbannelser fra vognførerne. Landsbykvinnene dekket hodene med skjerf, gikk med nedslåtte øyne og hastet av gårde, av og til fulgt av grove bemerkninger fra kusker. Rand rødmet av ordene, og selv Matt skvatt til enkelte ganger. Ingen kvinner sto og sladret med en nabo over gjerdet. De grå husene var bare skilt av smale smug, og hvitfargen – der noen en gang hadde tatt bryet med å male de værbitte bordene – var falmet som om den ikke var frisket opp på årevis. De tunge skoddene på husene hadde vært lukket så lenge at hengslene hadde rustet til klumper. Det var ståk overalt: hamring fra smiene, rop fra vognførere, hes latter fra vertshusene.
Da de kom til et glorete vertshus, svingte Rand seg ned fra kjøpmannsvognen. Vertshuset var malt i grønne og gule farger som fanget oppmerksomheten mellom de blygrå husene. Vogntoget rullet videre. Ingen av kuskene la merke til at han og Matt var borte. Tussmørket var på vei, og ingen av dem tenkte på annet enn å få seletøyet av hestene og finne seg et vertshus. Rand snublet i et hjulspor og skvatt til side for å unngå en tungt lastet vogn som skranglet motsatt vei, mens kusken bannet og sverget til ham da vognen passerte. En landsbykvinne styrte utenom ham og hastet videre uten engang å møte blikket hans.
«Jeg vet ikke helt hva jeg mener om dette stedet,» sa han. Han syntes han kunne høre musikk gjennom ståket, men kunne ikke si hvor den kom fra. Fra vertshuset kanskje, men han var ikke sikker. «Jeg liker det ikke. Kanskje vi bare burde fortsette.»
