Matt ga ham et foraktfylt blikk og himlet med øynene. Mørke skyer tyknet over dem. «Og sove under en hekk i natt? I det været? Jeg er blitt vant til å sove i seng igjen.» Han la hodet på skakke og lyttet, og så gryntet han. «Kanskje en av disse stedene mangler musikere. Og uansett har de helt sikkert ikke en gjøgler.» Han slengte buen over skulderen og gikk bort til den knallgule døren mens han gransket alt og alle gjennom smale øyne. Rand fulgte tvilende etter.
Det var musikere der inne, og lydene fra sitaren og trommene druknet nesten i grov latter og fylleskrål. Rand brydde seg ikke om å lete etter verten. De to neste vertshusene hadde også musikere, og den samme øredøvende støyen. Menn i grove klær snublet over gulvet og klumpet seg rundt bordene. De viftet med mugger og klådde på serveringsdamene som vek unna med stive, resignerte smil. Bygningene skalv av bråket, og det stinket sur vin og uvaskede kropper. Det var ikke tegn til kjøpmenn i silke og fløyel og kniplinger; private spisestuer i annen etasje beskyttet deres ører og neser. Rand og Matt stakk bare hodet inn før de gikk. Han begynte å tro at de ikke hadde annet valg enn å dra videre.
Det fjerde vertshuset, Den Dansende Kusk, virket fredelig.
Det var like glorete som de andre, med gule vegger og lyserøde og stikkende grønne lister, skjønt her flasset den sprukne malingen av. Rand og Matt gikk inn.
Bare et halvt dusin menn satt ved bordene som fylte storstua. De krøket seg sammen rundt muggene og ruget over sine egne tanker. Det var avgjort ingen stor omsetning, men en gang måtte det ha vært annerledes. Det var akkurat like mange serveringsdamer som gjester i rommet, og alle forsøkte å se opptatt ut. Det var mye å gjøre – veistøvet lå i skorper over gulvet, og det var spindelvev i alle kroker –men de fleste gjorde ikke noe nyttig; de bare tråkket rundt for at ingen skulle tro at de dovnet seg.
En knoklete mann snudde seg og skulte da de kom inn døren. Han hadde langt, tjafsete hår ned til skuldrene. Det første tordenskrallet buldret over Fire Konger. «Hva vil dere ha?» Han tørket hendene på et fettete forkle som rakk til anklene. Rand lurte på hvor det var mest skitt, på forkleet eller på hendene til mannen. Han var den første magre vertshusholderen Rand hadde sett. «Vel? Ut med det, kjøp en drink eller kom dere vekk. Stå ikke der og stirr på meg. Ser jeg ut som den skjeggete damen på et karneval?»
Rand rødmet da han begynte på historien han stadig hadde forbedret på tidligere vertshus. «Jeg spiller fløyte og min venn sjonglerer, og det vil gå år og dag før du treffer noen som er flinkere enn oss. Mot et godt rom og et godt måltid skal vi fylle storstua her.» Han husket de overfylte vertshusene de allerede hadde sett den kvelden. En mann hadde spydd på gulvet rett foran Rand, så han måtte hoppe unna for ikke å få det på støvlene. Han stotret et øyeblikk, men tok seg sammen og fortsatte. «Vi fyller vertshuset med gjester som kjøper mat og drikke, og det du legger ut på oss, tjener du inn tyve ganger. Hvorfor skulle –»
«Jeg har en mann med et hakkebrett,» sa verten surt.
«Du har en fyllik, Saml Haki,» sa en av serveringsdamene. Hun passerte ham med et brett og to mugger, og stoppet lenge nok til å gi Rand og Matt et lubbent smil. «Mesteparten av tiden kan han ikke se godt nok til å finne storstua,» sa hun halvhøyt til dem. «Har ikke sett ham på to dager.»
Haki slo henne over ansiktet med håndbaken uten å se bort fra Rand og Matt. Hun gryntet forbauset og deiset i gulvet; en av muggene ble knust, og vinen sprutet utover skitten. «Du blir trukket i lønn for vinen og det du knuste. Hent nye drinker. Og få opp farten. Folk betaler ikke for at du skal drive dank.» Stemmen røpet ingen følelser. Ingen av gjestene kikket opp fra vinen, og de andre serveringsdamene så bort.
Den lubne damen gned seg over kinnet og stirret opp på Haki med mord i blikket, men hun samlet sammen skårene og den tomme muggen og forsvant uten et ord.
Haki sugde tankefullt på tennene mens han mønstret Rand og Matt. Blikket hang ved det hegremerkede sverdet før han trakk det til seg. «Dette er avtalen,» sa han. «Dere kan få et par paller i det tomme lagerrommet baki her. Det er for dyrt å gi bort rom. Dere kan spise rester når alle har dratt sin vei. Det pleier å være noe igjen.»
Rand ønsket at det var et vertshus i Fire Konger som de ennå ikke hadde forsøkt. Etter at de forlot Hvitebro, hadde de møtt kjølige, likegyldige og rent ut sagt fiendtlige mennesker, men ingen hadde gjort ham så nervøs som denne mannen og denne landsbyen. Han sa til seg selv at det bare var all skitten og alt bråket, men de bange anelsene forsvant ikke. Matt voktet på Haki som om han ventet seg en felle, men viste ingen tegn til å ville velge en natt under en hekk fremfor Den Dansende Kusk. Tordenen fikk vinduene til å klirre. Rand sukket.
