Den store mannen var tørr der han sto i døråpningen. Han kikket ut på regnet og snøftet. «I dette været?» Blikket gled ned på hånden rundt sverdhjaltet. «Jeg og Strom har et veddemål. Han sier at du stjal det der fra den gamle bestemoren din. Jeg mener at selv bestemoren din kan sparke deg rundt i grisebingen og henge deg til tørk.» Han gliste. Tennene var gule og krokete, og gliset fikk ham til å virke enda ondere. «Natten er ennå ung, gutt.»
Rand presset seg forbi ham, og Jak slapp ham inn med en fæl klukklatter.
Innenfor kastet han kappen fra seg og satte seg på benken ved bordet. Matt holdt på med sin tredje skål. Det gikk saktere nå, men han spiste iherdig som om hver bit skulle ned om han så kom til å sprekke. Ved døren til stalltunet lente Jak seg mot veggen og stirret på dem. Selv kokka hadde ikke lyst til å si noe med ham der.
«Han er fra Hvitebro,» sa Rand lavt. Det var ikke nødvendig å si hvem «han» var. Matt snudde seg lynsnart mot ham, og gaffelen med en kjøttbit stanset på vei til munnen. Rand var oppmerksom på Jaks stirring, og ga seg til å røre maten rundt i skålen. Han kunne ikke fått ned en munnfull om han så hadde vært døden nær av sult, men han forsøkte å late som om han var opptatt med ertene. Han fortalte Matt om vognene og hva kvinnene hadde sagt, i tilfelle Matt ikke hadde overhørt det.
Tydeligvis hadde han ikke det. Matt blunket overrasket og plystret mellom tennene, og så rynket han pannen ved synet av kjøttbiten på gaffelen. Han gryntet og kastet gaffelen ned i skålen. Rand ønsket at han i det minste kunne anstrenge seg litt for å være forsiktig.
«Etter oss,» sa Matt da han var ferdig. Rynkene i pannen ble dypere. «En Mørkefrende?»
«Kanskje. Jeg vet ikke.» Rand skottet bort på Jak. Den store mannen strakte seg omhyggelig og rullet med skuldre som kunne ha tilhørt en smed. «Tror du vi kan komme oss forbi ham?»
«Ikke uten å bråke så mye at Haki og den andre kommer. Jeg visste at vi aldri skulle stoppet her.»
Rand gapte, men før han fikk sagt noe, kom Haki inn gjennom døren fra storstua. Strom raget over skulderen hans. Jak tråkket foran bakdøren. «Har dere tenkt å spise hele natten?» bjeffet Haki. «Jeg ga dere ikke mat for at dere skal sitte her og dra dere.»
Rand kikket på vennen sin. Senere, sa Matts munn lydløst. De samlet tingene sine under de vaktsomme blikkene til Haki, Strom og Jak.
I storstua begynte folk å rope på sjonglering og sanger så snart Rand og Matt viste seg i døren. Det virket fremdeles som om mannen i fløyelskappen – Howal Godd – ignorerte alt og alle rundt seg, men likevel satt han ytterst på stolkanten. Ved synet av dem lente han seg tilbake, og det fornøyde smilet vendte tilbake.
Rand tok første tørn på plattformen. Han spilte «Over Bekken Etter Vann» med tankene et annet sted, men det virket ikke som om noen merket de få falske tonene. Han forsøkte å tenke ut hvordan de skulle unnslippe, og samtidig forsøkte han å unngå å se på Godd. Hvis han var etter dem, var det ingen grunn til å la ham få vite at de visste det. Og når det gjaldt å unnslippe …
Han hadde aldri før tenkt på hvilken felle et vertshus kunne være. Haki, Jak og Strom trengte ikke å holde mer enn et halvt øye rettet mot dem; mengden ville reagere med det samme han og Matt forlot plattformen. Så lenge rommet var fullt av folk, kunne Haki ikke pusse Jak og Strom på dem, og så lenge det var fullt, kunne de ikke unnslippe uten at Haki fikk vite det. Og Godd gransket alle deres bevegelser. Det var så merkverdig at han ville ledd hvis det ikke hadde vært for at han holdt på å kaste opp. De fikk bare følge godt med og vente til sjansen bød seg.
Da han byttet plass med Matt, stønnet Rand for seg selv. Matt stirret på Haki, Strom og Jak uten i det hele tatt å bry seg om hva de tenkte. Når han ikke håndterte ballene, stakk han hånden innunder frakken. Rand hveste til ham, men han hørte ikke etter. Hvis Haki så rubinen, ville han kanskje ikke vente til de var alene. Og hvis mennene i storstua så den, ville halvparten av dem slå seg sammen med Haki.
Det verste av alt var at Matt stirret på kjøpmannen fra Hvitebro –en Mørkefrende? – dobbelt så hardt som på noen annen, og Godd merket det. Det var umulig å ikke merke det. Men det forstyrret ikke hans selvsikkerhet. Smilet ble snarere en anelse bredere, og han nikket til Matt som til en gammel kjenning. Så kikket han på Rand og hevet spørrende et øyebryn. Rand ville ikke vite hva spørsmålet var. Han forsøkte å ikke se på mannen, men det var for sent til det.
Det var bare én ting som rokket ved den kappekledde mannens likevekt. Rands sverd. Han hadde latt det henge i beltet. To-tre karer vaklet bort for å spørre om han spilte så dårlig at han trengte beskyttelse, men ingen av dem la merke til hegren på hjaltet. Godd la merke til den. De bleke hendene knyttet seg, og han så lenge med rynket panne på sverdet før smilet vendte tilbake. Men da var det ikke like selvsikkert som før.
