«Det holder med paller hvis de er rene, og vi får nok rene tepper. Men vi spiser to timer etter at det blir mørkt, ikke senere, og den beste maten du har. Her. La oss vise deg våre kunster.» Han grep etter fløyteskrinet, men Haki ristet på hodet.
«Det er ikke nødvendig. Denne gjengen her er fornøyd med kattejammer bare det minner om musikk.» Øynene streifet sverdet til Rand igjen, og det tynne smilet rørte ikke annet enn leppene. «Spis når dere vil, men hvis det ikke kommer gjester, er det rett ut.» Han nikket over skulderen mot to menn med harde ansikter som satt ved veggen. De drakk ikke, og armene var tykke som lår. Da Haki nikket til dem, gled øynene deres uttrykksløst mot Rand og Matt.
Rand la en hånd på hjaltet mens han håpet at ansiktet skjulte hvordan det vred seg i magen. «Så lenge vi får det vi har avtalt,» sa han rolig.
Haki blunket, og et øyeblikk virket han usikker. Brått nikket han. «Det var det jeg sa, ikke sant? Vel, det er bare å begynne. Dere får ikke folk hit bare ved å stå der.» Han skred av gårde mens han skulte og ropte til serveringsdamene som om femti kunder ventet på bevertning.
Det sto en liten plattform nær bakdøren i den andre enden av rommet. Rand løftet en benk opp på den og la fra seg kappen sin, tepperullen og Thoms sammenrullede kappe bak benken. Han la sverdet på toppen.
Han undret på om det var klokt å gå med sverdet synlig. Det var vanlig med sverd, men hegremerket vekket interesse og forårsaket spekulasjoner. Ikke hos alle, men all oppmerksomhet var ubehagelig. Det kunne etterlate tydelige spor for Myrddraalen – hvis da Skyggeren trengte slike spor. Det virket ikke slik. Men uansett likte han ikke tanken på å skjule sverdet. Tam hadde gitt det til ham. Hans far. Så lenge han bar sverdet, var det et bånd mellom Tam og ham, noe som ga ham rett til å kalle Tam far.
Da første tone av «Hanegal fra Nord» klang gjennom storstua, løftet det halve dusinet gjester hodet opp fra vinen. Selv de to utkasterne lente seg litt frem. Alle klappet da Rand var ferdig, til og med de to hardhausene, og de klappet igjen da Matt lot en strøm av fargede baller spinne gjennom hendene. Det rumlet fra himmelen igjen. Regnet lot vente på seg, men trykket var merkbart: Jo lenger det drøyde, jo voldsommere ville det regne.
Ordet spredte seg, og da det var blitt mørkt, var vertshuset fullt av menn som lo og snakket så høyt at Rand knapt kunne høre hva han selv spilte. Bare tordenen overdøvet lydene i storstua. Lyn glimtet i vinduene, og i brokkene av stillhet kunne han så vidt høre regnet tromme mot taket. Nå dryppet det av mennene som kom inn.
Hver gang han tok en pause, hørtes stemmer gjennom bråket som ropte navnet på sanger. En god del av dem kjente han ikke, men når han fikk dem til å nynne noen strofer, fant han ofte ut at han kunne sangen. «Glade Glum» var «Rheas Dans» her, og den hadde vært «Solens Sang» et sted de hadde vært tidligere. Noen sanger het det samme, mens andre byttet navn nesten for hvert eneste vertshus, og han hadde også lært flere nye sanger. «Den Fulle Tuskhandleren» var en ny, selv om den noen ganger gikk under navnet «En Kjeleflikker i Kjøkkenet». «To Konger Kom Jagende» het blant annet «To Galopperende Hester». Han spilte alle han kunne, og mennene dunket i bordene og ville ha mer.
Andre ropte at Matt skulle sjonglere igjen. Noen ganger brøt det ut nevekamper mellom de som ville ha musikk og de som likte sjonglering. En gang blinket det i en kniv, en kvinne skrek og en mann vaklet bakover med blodet strømmende ned ansiktet. Jak og Strom, de to utkasterne, sprang til og lempet alle som hadde vært innblandet, ut på gaten med kuler i bakhodet. Slik håndterte de alt bråk. Snakket og latteren fortsatte som om ingenting hadde skjedd, og ingen så opp, bortsett fra de utkasterne dultet borti på vei mot døren.
Gjestene var freidige med hendene når noen av serveringsdamene var uoppmerksomme. Mer enn én gang måtte Jak eller Strom redde en av kvinnene, men de tok seg god tid. Haki skrek og bar seg og ristet kvinnene som om det var deres feil, og deres tårerøde øyne og stammende unnskyldninger viste at de godtok hans mening. Hvis Haki så mye som rynket pannen, skvatt kvinnene til, selv om han så en annen vei. Rand undret seg over hvorfor de fant seg i det.
Haki smilte når han så på Rand og Matt. Etter en stund forsto Rand at Haki ikke smilte til dem; smilene kom når blikket gled ned bak dem og mot hegresverdet. Da Rand ved en anledning la den siselerte fløyten ved siden av krakken, sendte Haki også den et smil.
Neste gang han byttet plass med Matt fremme på plattformen, lente han seg frem for å si noe i Matts øre. Selv så nær måtte han snakke høyt, men i alt ståket tvilte han på at andre kunne høre ordene. «Haki har tenkt å plyndre oss.»
Matt nikket som om han hadde ventet det hele tiden. «Vi blir nødt til å barrikadere døren i natt.»
