Haki gryntet, men satte lampen fra seg på en hylle. Han nølte og kikket på dem, og Rand var sikker på at han skulle til å be Jak og Strom om å overmanne dem. Øynene gled beregnende ned mot sverdet, og så gjorde han et kast med hodet mot de to karene. Overraskelsen glimtet i de brede ansiktene, men de fulgte ham ut av rommet uten å se seg tilbake.
Rand ventet til de knirkende fottrinnene deres forsvant, og så telte han til femti og stakk hodet ut i gangen. Mørket ble bare brutt av et rektangelformet lys som virket fjernere enn månen: døren til storstua. Da han trakk hodet inn igjen, beveget noe seg i mørket nær denne døren. Jak eller Strom sto vakt.
En rask undersøkelse av døren fortalte ham alt han trengte å vite, og lite av det var godt. Plankene var tykke og kraftige, men det var ingen lås der, og ingen slå på innsiden. Men den åpnet seg heldigvis inn i rommet.
«Jeg trodde de kom til å overfalle oss,» sa Matt. «Hva venter de på?» Han hadde dolken fremme, og knokene hvitnet rundt skaftet. Lampelyset blinket i bladet. Buen og koggeret lå glemt på gulvet.
«På at vi skal sovne.» Rand begynte å rote gjennom tønnene og kassene. «Hjelp meg å finne noe vi kan blokkere døren med.»
«Hvorfor det? Du har vel ikke tenkt å sove her? La oss klatre ut gjennom vinduet og forsvinne. Jeg vil heller bli våt enn dø.»
«En av dem venter i enden av gangen. Hvis vi lager støy, kommer de før vi får blunket. Jeg tror Haki heller tar oss våkne enn å la oss unnslippe.»
Matt mumlet mens han hjalp til med å lete gjennom skrotet på gulvet. Tønnene var tomme, og kassene splintret. Selv om de stablet alt sammen foran døren, ville det ikke hindre noen i å åpne den. Så fikk Rand øye på noe kjent på en hylle. To jernkiler som var dekket av rust og støv. Han tok dem ned med et smil.
Raskt stakk han dem innunder døren, og neste gang tordenen ristet vertshuset, drev han dem inn med to raske hælspark. Da tordenen forsvant, holdt han pusten og lyttet. Han hørte ikke annet enn regnet som trommet mot taket. Ingen gulvplanker knirket under løpende føtter.
«Vinduet,» sa han.
Kakene av skitt viste at det ikke hadde vært åpnet på flere år. De tok i av alle krefter. Rands knær begynte å skjelve før rammen leet på seg, og den stønnet for hver motvillige tomme. Da åpningen var stor nok til at de kunne krype gjennom, huket han seg ned. Så stoppet han.
«Blod og aske,» knurret Matt. «Det var derfor Haki ikke var bekymret for at vi skulle unnslippe.»
Jernstengene i jernrammen glitret vått i lampelyset. Rand dyttet til dem, og de var massive som en klippe.
«Jeg så noe,» sa Matt. Han rotet raskt gjennom skrotet på hyllene og fant et rustent kubein. Han drev den ene enden under jernrammen, og Rand krympet seg.
«Tenk på bråket, Matt.»
Matt skar en grimase og mumlet noe, men ventet. Rand grep kubeinet og prøvde å finne et godt fotfeste i den voksende dammen under vinduet. Tordenen rullet, og så tok de i. Det forpinte skriket fra spikrene fikk Rands nakkehår til å reise seg, men rammen flyttet seg. En halv tomme, om ikke mindre. Igjen og igjen løftet de av alle krefter i takt med tordenskrallene. Ingenting. En kvart tomme. Ingenting. En hårsbredd. Ingenting. Ingenting.
Plutselig mistet Rand fotfestet i vannet, og begge deiset i gulvet. Kubeinet slo som en gongong mot jernstengene. Han lå i dammen og holdt pusten. Stillhet, bortsett fra regnet.
Matt stelte med de såre knokene sine og skulte på ham. «Vi kommer oss aldri ut med denne farten.» Jernrammen var ikke presset lenger ut enn at de fikk plass til to fingre. Dusinvis av kraftige spikre var synlige i den smale åpningen.
«Vi må bare fortsette,» sa Rand og reiste seg. Men da han la kubeinet mot rammen, knirket døren som om noen forsøkte å åpne den. Kilene holdt den lukket. Han og Matt vekslet bekymrede blikk. Matt dro frem dolken, døren knirket igjen.
Rand trakk pusten dypt og prøvde å roe stemmen. «Gå vekk, Haki. Vi prøver å sove.»
«Jeg er redd dere misforstår.» Stemmen var så glatt og selvgod at den røpet eieren. Howal Godd. «Mester Haki og hans … lakeier vil ikke plage dere. De sover dypt, og i morgen kan de bare undre seg over hvor det ble av dere. Slipp meg inn, venner. Vi må snakke sammen.»
«Vi har ikke noe å snakke med hverandre om,» sa Matt. «Gå og la oss få sove.»
Godd klukket ondt. «Selvfølgelig har vi noe å snakke om. Det vet dere like godt som jeg. Jeg så det i øynene deres. Jeg vet hva dere er, kanskje bedre enn dere selv. Jeg kan kjenne det strømme fra dere. Dere tilhører allerede halvveis min herre. Ikke flykt. Godta det. Ting vil bli mye lettere for dere. Hvis heksene fra Tar Valon finner dere, vil dere ønske at dere heller hadde kuttet strupene deres før de er ferdige, men da er det for sent. Bare min herre kan beskytte dere.»
Rand svelget. «Vi aner ikke hva du snakker om. La oss være i fred.» Gulvplankene knirket i gangen. Godd var ikke alene. Hvor mange menn kunne han hatt med seg i to vogner?
