For Rand virket natten lang som et år. Alle øynene som så på ham: Haki og Jak og Strom lignet gribber over en sau halvt nedsunket i en myr, og Godd var enda verre. Han begynte å innbille seg at alle hadde skjulte motiver for å holde øye med dem. Sur vindunst og stanken av skitne, svette kropper fikk hodet til å svømme, og ståket slo mot ham til det flimret for øynene. Selv lyden fra hans egen fløyte klorte i ørene. Det virket som om tordenen skrallet inni hans eget hode. Trettheten hang som et blylodd på ham.
Motstrebende begynte folk som måtte stå opp ved morgengry, å trekke ut i mørket. En bonde sto bare til ansvar for seg selv, men kjøpmenn tok aldri hensyn til en bakrus når de utbetalte lønninger til vognførerne. I de små morgentimene begynte storstua å tømmes, og også de som hadde rom ovenpå, vaklet av gårde for å finne sengene sine.
Godd ble igjen til slutt. Da Rand strakte seg etter fløyteskrinet, reiste Godd seg med et gjesp og slengte kappen over armen. Serveringsdamene ryddet opp mens de mumlet over vinsølet og det knuste leirgodset. Haki låste inngangsdøren med en stor nøkkel. Godd fikk Haki på tomannshånd et øyeblikk, og så ba Haki en av kvinnene vise ham opp til et rom. Mannen med fløyelskappen smilte vitende til Matt og Rand før han forsvant opp trappene.
Haki kikket på Rand og Matt. Jak og Strom sto på hver sin side av ham.
Raskt gjorde Rand seg ferdig med å henge tingene sine over skuldrene og holdt dem klossete bak seg med venstrehånden så han kunne nå sverdet. Han grep ikke etter det, men han likte å vite at det var der. Han svelget et gjesp. De skulle ikke få vite hvor sliten han var.
Matt akslet buen og sine få øvrige eiendeler, men han stakk hånden under frakken da Haki og utkasterne hans nærmet seg.
Haki bar på en oljelampe, og til Rands forbauselse bukket han lett og gestikulerte mot en sidedør. «Pallene er denne veien.» Bare et skjevt lite smil spolerte forestillingen.
Matt stakk frem haken mot Jak og Strom. «Trenger du de to til å vise oss veien?»
«Jeg er en holden mann,» sa Haki og glattet det fettete forkleet, «og holdne menn må være forsiktige.» Et tordenskrall fikk vinduene til å riste, og han skottet megetsigende mot taket før han smilte med alle tennene. «Vil dere se hvor sengene er eller ikke?»
Rand lurte på hva som ville skje hvis de sa at de ville dra.
Strom knegget, men da Haki nikket medgjørlig og vendte seg mot sidedøren, spankulerte de to mennene etter ham. Rand pustet dypt og kastet et lengselsfullt blikk mot kjøkkendøren. Hvis Haki allerede hadde låst bakdøren, ville et fluktforsøk bare utløse det han håpet å unngå. Nedslått fulgte han etter vertshusholderen.
Ved sidedøren nølte han, og Matt presset på mot ryggen hans. Haki hadde god grunn til å ha med seg en lampe. Døren åpnet seg inn i en belgmørk gang. Bare Hakis lampe ga dem mot til å fortsette. Hvis de snudde, ville han legge merke til det.
Gangen endte i en grov, umalt dør. Han hadde ikke sett om det var noen flere dører på veien. Haki og bøllene gikk inn, og han fulgte raskt etter før de kunne sette en felle, men Haki bare løftet lampen og vinket mot rommet.
«Her er det.»
Han hadde kalt det et gammelt lagerrom, og det hadde tydeligvis ikke vært brukt på lenge. Slitte tønner og knuste kasser dekket halve gulvet. Det dryppet jevnt fra taket mer enn ett sted, og et knust vindu lot regnet blåse fritt inn. Hyllene var fulle av gammelt skrot, og et tykt støvlag dekket nesten alt. Rand ble overrasket over å se at pallene han hadde lovet dem, var der.
