En solid dør skilte kjøkkenet fra den fremre delen av vertshuset. I kjøkkenet ble ropene fra storstua overdøvet av regnet som trommet mot taket, bortsett fra når døren ble åpnet for å slippe en serveringsdame inn eller ut. Det var et stort rom, varmt og fullt av damp fra ovner og komfyrer, med et stort bord fylt av halvferdig mat og serveringsklare retter. Noen av serveringsdamene klynget seg sammen på en benk ved bakdøren og masserte føttene sine. De småpratet med den tykke kokka og skravlet i munnen på hverandre. Kokka deltok også i praten og viftet med en sleiv når hun ville understreke noe. Alle kikket opp da Rand og Matt kom inn, men det hemmet hverken samtalen eller fotmassasjen.
«Vi burde komme oss ut herfra mens vi har sjansen,» sa Rand lavt, men Matt ristet på hodet. Han stirret på de to skålene kokka fylte med kjøtt og poteter og erter. Hun kastet så vidt et blikk på dem mens hun fortsatte samtalen med kvinnene på benken og samtidig brukte albuene til å rydde plass på bordet. Så satte hun fra seg skålene og fant frem gafler.
«Vi venter til vi har spist.» Matt gled ned på en benk og begynte å skyfle maten inn i munnen med gaffelen.
Rand sukket, men gjorde som Matt. Han hadde bare spist en skalk siden kvelden før. Magen var tom som en tiggerpose, og det hjalp ikke med matlukten som fylte kjøkkenet. Snart var han oppslukt av måltidet, men Matt fikk påfyll av kokka før Rand var halvferdig med sin porsjon.
Han hadde ikke tenkt å sniklytte til kvinnenes samtale, men noen av ordene strakte seg ut og grep tak i ham.
«Høres rart ut, synes jeg.»
«Rart eller ikke, det er hva jeg har hørt. Han var innom halvparten av vertshusene i byen før han kom hit. Bare gikk inn, kikket seg rundt og forsvant uten et ord, selv i Vertshuset Kongen. Som om det ikke regnet i det hele tatt.»
«Kanskje han trodde det var mest komfortabelt her.» Det fikk dem til å skoggerle.
«Etter hva jeg hører, kom han ikke til Fire Konger før etter solnedgang, og hestene svettet som om de var blitt presset hardt.»
«Hvor kommer han fra, siden han ble overrasket av mørket? Bare en tosk eller en galning planlegger så dårlig når de drar noen steder.»
«Vel, kanskje han er en tosk, men da er han en rik tosk. Jeg hører at han til og med har egen vogn til tjenere og bagasje. Det er penger i pungen hans, sann mine ord. Så du kappen hans? Jeg ville ikke takket nei til den.»
«Han er litt for fyldig etter min smak, men jeg har alltid sagt at en mann ikke kan være for feit hvis han bare har gull i lommen.» Alle sammen bøyde seg frem og fniste, og kokka kastet hodet tilbake og brølte av latter.
Rand slapp gaffelen ned i skålen. En tanke han likte dårlig, boblet opp i hodet. «Jeg kommer snart tilbake,» sa han. Matt nikket så vidt der han stappet en potetbit i munnen.
Rand plukket opp sverdet sammen med kappen da han reiste seg. Han spente det om livet på vei mot bakdøren. Ingen brydde seg om ham.
Regnet høljet ned. Han slengte kappen over skuldrene og trakk hetten over hodet før han småløp over stalltunet. En vegg av vann skjulte alt unntatt når det lynte, men han fant det han lette etter. Hestene var blitt satt inn i stallen, men de to svartlakkerte vognene skinte vått utenfor. Tordenen buldret, og et lyn skar over vertshuset. I det korte lysglimtet kunne han skjelne et navn i gullskrift på vogndørene. Howal Godd.
Uten å bry seg om det hamrende regnet sto han og stirret på et navn han ikke lenger kunne se. Han husket hvor han sist hadde sett svartlakkerte vogner med eierens navn på døren og glatte, velfødde menn med silkefôrede kapper og fløyelstøfler. Hvitebro. En kjøpmann fra Hvitebro kunne ha god grunn for å reise til Caemlyn.
Rand skalv, og med ett ble han klar over regnet som sildret nedover ryggen. Kappen var tettvevd, men den var ikke beregnet på å tåle et slikt regnskyll. Han fortet seg tilbake til vertshuset mens han plasket gjennom stadig dypere dammer. Jak sperret døren idet han skulle inn.
«Vel, vel, vel. Ute alene i mørket. Mørket er farlig, gutt.»
Regnet klistret Rands hår fast til pannen. Stalltunet var tomt bortsett fra dem. Han lurte på om Haki var så lysten på sverdet og fløyten at han ikke brydde seg om å holde på mengden i storstua.
Han strøk bort vannet fra øynene med den ene hånden og la den andre på sverdhjaltet. Selv om det var vått, ga det knudrete læret godt feste for hånden. «Har Haki bestemt seg for at alle gjestene vil bli der bare for å drikke hans øl, i stedet for å dra til et sted med underholdning? Hvis han har det, sier vi at maten er betaling for det vi har gjort til nå og kan komme oss av gårde med det samme.»
