«Barrikadere døren? Jak og Strom kan slå inn en dør med bare nevene. La oss komme oss bort herfra.»
«Vent i det minste til vi har spist. Jeg er sulten. De kan ikke gjøre noe her,» la Matt til. I den fullstappede storstua ropte folk utålmodig at de skulle fortsette. Haki skulte på dem. «Og du har vel ikke lyst til å sove ute i natt?» Et høyt tordenskrall druknet alle andre lyder, og et øyeblikk var lyset utenfor vinduene sterkere enn lampene.
«Jeg vil bare komme meg herfra uten å få skallen slått inn,» sa Rand, men Matt lente seg allerede tilbake på krakken for å hvile. Rand sukket og begynte å spille «På Vei til Dun Aren». Det virket som om mange likte den sangen. Han hadde allerede spilt den fire ganger, og fremdeles ropte de på den.
Så vidt han kunne se, var problemet at Matt hadde rett. Han var også sulten. Og han så ikke hvordan Haki kunne lage bråk mens storstua var full, og fremdeles kom det folk. For hver mann som gikk eller ble kastet ut av Jak og Strom, kom to nye inn. Det ropte på sjonglering eller en bestemt sang, men for det meste var de interessert i å drikke og grafse på serveringsdamene. Men én mann var annerledes.
Han skilte seg på alle måter fra resten av forsamlingen i Den Dansende Kusk. Kjøpmenn hadde tydeligvis ikke noe til overs for det nedslitte vertshuset. Så vidt han kunne se, var det ikke engang private spisestuer for dem. Gjestene var alle kledd i grove klær og hadde den værbitte huden til menn som arbeidet ute i sol og vind. Denne glatte, velfødde mannen hadde myke hender og fløyelsjakke. En mørkegrønn fløyelskappe med blått silkefôr hang over skuldrene. Alle klærne var elegante i snittet og så kostbare ut. De myke fløyelstøflene var ikke laget for de oppkjørte gatene i Fire Konger, for den saks skyld var de ikke laget for noen slags gate.
Han kom inn etter at det ble mørkt, ristet regnet av kappen og kikket rundt seg med munnen fordreid av avsky. Øynene gled en gang over rommet, og han var allerede klar til å gå da han plutselig skvatt til av noe Rand ikke kunne se. Mannen satte seg ned ved et bord Jak og Strom nettopp hadde ryddet. En serveringsdame stoppet ved bordet, og så vendte hun tilbake med en vinmugge som han skjøv til side og ikke rørte mer. Det virket som om hun hadde det travelt med å forlate bordet hans begge ganger, selv om han hverken forsøkte å røre eller se på henne. Og uansett hva som fikk henne til å bli nervøs, merket andre det samme når de kom for nær. Det var noe bløtt over utseendet, men hver gang en hardnevet vognkar bestemte seg for å dele bord med ham, skulle det bare ett blikk til før vognkaren så seg om etter et annet bord. Han satt som om det ikke var andre i rommet enn ham – og Rand og Matt. Han støttet albuene på bordet, la fingertuppene mot hverandre og gransket dem over fingrene. Det glitret i en ring på hver finger. Han så gjenkjennende på dem og smilte tilfreds.
Rand mumlet til Matt da de byttet plass igjen, og Matt nikket. «Jeg ser ham,» mumlet han. «Hvem
Det samme hadde slått Rand. Noe rørte seg bakerst i minnet, men han klarte ikke å hente det frem. Likevel var han sikker på at han aldri hadde sett ansiktet før.
Da Rand anslo at de hadde opptrådt i to timer, stakk han fløyten i skrinet, og så samlet han og Matt sammen eiendelene sine. Idet de trådte ned fra plattformen, kom Haki hastende mot dem med ansiktet fordreid av raseri.
«Det er på tide å spise,» sa Rand for å komme ham i forkjøpet, «og vi vil ikke at tingene våre skal bli stjålet. Vil du si fra til kokka?» Haki nølte, fremdeles rasende, mens han uten hell forsøkte å holde blikket borte fra det Rand bar på. Rand flyttet bylten så han kunne legge en hånd på sverdet. «Eller du kan
Hakis øyne gled over rommet og alle de som sørget for penger i lommen hans; så snudde han seg og stakk hodet inn gjennom døren til bakrommet. «Gi dem mat!» ropte han. Han snudde seg tilbake mot Rand og Matt og snerret: «Ikke spis hele natten. Jeg forventer at dere sitter på plattformen til hver eneste mann har gått.»
Noen av gjestene ropte fremdeles på musikeren og gjøgleren, og Haki snudde seg for å blidgjøre dem. Mannen i fløyelskappen var en av de utålmodige. Rand vinket Matt med seg.
