En gang så han seg tilbake. En gang; før regnet tyknet til et øredøvende teppe mellom dem og Den Dansende Kusk. Lynet tegnet en silhuett rundt en mann bak vertshuset, en mann som hyttet med neven mot dem eller mot himmelen. Han visste ikke om det var Godd eller Haki, men den ene var like ille som den andre. Regnet oversvømmet dem, pakket dem inn i en vegg av vann. Han hastet gjennom natten mens han lyttet etter forfølgere gjennom stormens brøl.
Under en blygrå himmel humpet kjerra med de store hjulene østover langs Caemlynveien. Rand karet seg opp av stråhaugen bak i kjerra for å kikke over kanten. Det gikk lettere enn det hadde gjort en time tidligere. Det var som om armene strakte seg i stedet for å dra ham opp, og et øyeblikk ville hodet bare sveve bort, men det gikk likevel lettere. Han kroket albuene over den lave kanten og kikket på landet som rullet forbi. Solen, som fremdeles var skjult av grå skyer, hang høyt på himmelen, men kjerra klapret allerede inn i en landsby med røde mursteinshus dekket av villvin. Etter Fire Konger hadde det vært kortere avstand mellom byene.
Noen av folkene vinket eller ropte en hilsen til Hyam Kinch, bonden som eide kjerra. Mester Kinch, en fåmælt mann med læraktig ansikt, ropte hver gang noen ord tilbake. Med pipa mellom tennene ble budskapet nokså utydelig, men det virket vennlig, og alle fortsatte med det de holdt på med uten å se noe mer på kjerra. Det virket ikke som om noen brydde seg om de to passasjerene til bonden.
Vertshuset i landsbyen gled gjennom Rands synsfelt. Det var hvit-malt med grått skifertak. Folk hastet inn og ut mens de nikket og vinket til hverandre. Noen stanset for å prate, og alle kjente hverandre. Klærne viste at de fleste var landsbyboere: støvler og bukser og jakker som ikke skilte seg stort fra det han selv hadde på seg, selv om folk virket umåtelig glad i fargerike striper. Kvinnene hadde på seg hvite forklær med striper og store kysehatter som skjulte ansiktene. Kanskje alle var landsbyfolk og lokale bønder.
Han la seg tilbake i stråhaugen og betraktet landsbyen som krympet mellom føttene. Inngjerdede jorder og velklipte hekker flankerte veien, og røyken steg fra røde mursteinspiper på små gårdshus. De eneste trærne i nærheten av veien var småskog beregnet på brensel, og de var like hverdagslige som et gårdstun. Men greinene var like bladløse og nakne som i de ville skogene mot vest.
Et møtende vogntog rumlet langs midten av veien og presset kjerra halvveis ned i grøften. Mester Kinch flyttet pipa ut i munnviken og spyttet mellom tennene. Med ett øye på det ytterste hjulet for å passe på at det ikke satte seg fast i hekken, holdt han kjerra i bevegelse. Munnen strammet seg mens han kikket på kjøpmannsvognene.
Vognførere slo med pisken i luften over sine åttehesters spann, og vakter med harde ansikter lutet seg frem i salen ved siden av vognene, men ingen av dem så bort på kjerra. Rand gransket dem med bankende hjerte. Under kappen knuget hånden rundt sverdhjaltet, og han løsnet ikke grepet før den siste vognen hadde slingret forbi.
Da den siste vognen skranglet mot landsbyen de nettopp hadde forlatt, vred Matt seg i setet ved siden av bonden og lente seg tilbake for å møte blikket til Rand. Skjerfet som tok av for støv når det var nødvendig, var brettet sammen og knyttet over pannen så det skygget for øynene. Likevel myste han i det grå dagslyset. «Så du noe der bak?» spurte han stille. «Hva med vognene?»
Rand ristet på hodet, og Matt nikket. Han hadde heller ikke sett noe.
Mester Kinch kastet et blikk på dem fra øyekroken, og så flyttet han på pipa og nappet i tøylene. Det var alt, men han hadde hørt ordvekslingen. Hesten økte farten litt.
«Gjør det fremdeles vondt i øynene?» spurte Rand.
Matt rørte skjerfet rundt hodet. «Nei. Ikke mye. Må bare passe på å ikke se nesten rett på solen. Hva med deg? Føler du deg bedre?»
«Litt.» Han følte seg faktisk litt bedre. Det var et under å bli frisk så fort. Mer enn det, det var en gave fra Lyset.
Brått passerte en tropp ryttere kjerra, på vei vestover som kjøpmannsvognene. Lange hvite krager hang ned over platebrynjene. Kappene og våpenskjortene var røde som portvaktenes uniformer i Hvitebro, men disse var finere og passet bedre. De kjegleformede hjelmene skinte som sølv. De satt til hest med rake rygger. Smale røde strimler drev fra hvert lansehode, og lansene var løftet i samme vinkel.
Noen av dem kikket ned i kjerra idet de passerte på to rekker. Stålvisirer skjulte ansiktene. Rand var glad kappen dekket sverdet. Noen få nikket til mester Kinch, ikke fordi de kjente ham, men bare som en nøytral hilsen. Mester Kinch nikket tilbake på samme vis, men på tross av det uttrykksløse ansiktet var det en smule bifall i nikket.
