De red i skrittgang, men med farten kjerra holdt gled de raskt forbi. En liten del av Rands oppmerksomhet telte dem. Ti… tyve … tredve … toogtredve. Han løftet hodet for å se på rekkene som forsvant ned Caemlynveien.
«Hvem var det?» spurte Matt, halvt undrende, halvt mistenksom.
«Dronningens Garde,» sa mester Kinch rundt pipa. Han holdt øynene festet på veien foran. «De rir ikke stort lenger enn til Breen’s Kilde, hvis de ikke er nødt. Ikke som i gamle dager.» Han smattet på pipa før han la til. «Nå for tiden antar jeg det må være deler av Riket som ikke ser Garden mer enn en gang i året eller sjeldnere. Ikke som i gamle dager.»
«Hva er det de gjør?» spurte Rand.
Bonden kikket på ham. «De vokter Dronningens fred og håndhever Dronningens lov.» Han nikket til seg selv, som om han likte sine egne ord, og la til: «De snuser opp misdedere og trekker dem for magistraten. Mmmmph!» Han blåste ut en lang røyksky. «Dere to må komme langt bortefra siden dere ikke gjenkjenner Dronningens Garde. Hvor er dere fra?»
«Langt bortefra,» sa Matt, i samme øyeblikk som Rand sa: «Tvillingelvene.» Med det samme ordet var ute, ønsket han at han kunne ta det i seg. Han tenkte fremdeles ikke klart. De forsøkte å skjule seg, og så nevnte han et navn en Skygger ville høre like tydelig som en klokke.
Mester Kinch skottet på Matt fra øyekroken, og dampet taust på pipa en stund. «Ja, det er langt bortefra,» sa han til slutt. «Nesten ved Rikets grenser. Men det må stå dårligere til enn jeg trodde når det er steder i Riket hvor folk ikke engang
Rand undret seg på hva mester al’Vere ville si om noen fortalte ham at Tvillingelvene tilhørte Dronningens Rike. Dronningen av Andor, antok han. Kanskje borgermesteren visste det – han visste mye som overrasket Rand – og kanskje andre også visste det, men han hadde aldri hørt noen nevne det. Tvillingelvene var Tvillingelvene. Hver landsby hadde sine egne problemer, og hvis det oppsto et problem som involverte mer enn en landsby, ble det løst i fellesskap av borgermesterne eller landsbyrådene.
Mester Kinch tøylet hesten og stoppet vognen. «Jeg skal ikke lenger.» En smal kjerrevei forsvant mot nord. Flere gårdshus var synlige over de åpne jordene, og selv om jordene var pløyd, hadde det ennå ikke begynt å spire og gro. «Om to dager er dere i Caemlyn. Eller ville ha vært det, om han der hadde kunnet sette bein under seg.»
Matt hoppet ned og fant buen og tingene sine. Så hjalp han Rand ned fra kjerra. Rands bylter hang tunge på ham, og beina skalv, men han ristet av seg vennens hender og forsøkte å ta noen skritt selv. Han var fremdeles ustø, men beina holdt ham oppe. Det virket også som de ble sterkere for hvert skritt han tok.
Bonden hyppet ikke på hesten med det samme. Han sugde på pipa og gransket dem et øyeblikk. «Dere kan hvile en dag eller to hos meg, hvis dere vil. Dere går vel ikke glipp av så mye på den tiden. Og samme hva slags sykdom du strir med, gutt… vel, før du ble født hadde vi hatt alle sykdommer du kan tenke deg, gamlemor og jeg, og vi har fått ungene våre gjennom dem også. Og uansett tror jeg du er over det smittsomme stadiet.»
Matts øyne smalnet, og Rand tok seg i å rynke pannen.
«Tusen takk,» sa han, «men jeg er bedre nå. Det er sant. Hvor langt er det til neste landsby?»
«Carysford? Til fots kommer dere frem like før det blir mørkt.» Mester Kinch tok pipa fra munnen og spisset leppene tankefullt, før han fortsatte: «Til å begynne med tok jeg dere for å være lærlinger som hadde rømt, men nå tror jeg dere rømmer fra noe mer alvorlig. Jeg vet ikke hva. Bryr meg ikke om å vite det. Jeg kjenner mennesker godt nok til å vite at dere ikke er Mørkefrender, og at dere ikke har ranet eller skadet noen. Ikke som andre reisende nå for tiden. Jeg kom ut for bråk både en og to ganger da jeg var på deres alder. Hvis dere trenger et sted å ligge lavt i noen dager, ligger gården min vel to fjerdinger i den retningen» – han nikket oppover kjerreveien – «og der kommer det aldri noen fremmede. Det som er etter dere, finner dere ikke der.» Han renset strupen som om han var flau over å si så mange ord på én gang.
«Hva vet du om hvordan Mørkefrender ser ut?» forlangte Matt å få vite. Han trakk seg bort fra kjerra, og hånden forsvant under frakken. «Hva vet du om Mørkefrender?»
Mester Kinch ble stram i ansiktet. «Som du vil,» sa han og hyppet på hesten. Kjerra rullet opp den smale veien, og han så seg ikke tilbake.
Matt så på Rand, og det skulende blikket forsvant. «Jeg beklager, Rand. Du trenger et sted å hvile. Kanskje hvis vi følger etter ham …» Han trakk på skuldrene. «Jeg kommer bare ikke over følelsen av at alle er etter oss. Lys, jeg skulle ønske jeg visste hvorfor. Jeg skulle ønske det var over. Jeg skulle ønske …» Han tidde ulykkelig.
