«Det finnes fremdeles gode mennesker,» sa Rand. Matt begynte å gå opp kjerreveien med sammenbitte kjever som om dette var det siste han ønsket å gjøre, men Rand stoppet ham. «Vi har ikke tid til å bli her bare for å hvile, Matt. Og dessuten tror jeg ikke det finnes noe sted hvor vi kan skjule oss.»
Matt nikket, tydelig lettet. Han forsøkte å ta noe av børen til Rand, saltaskene og Thoms kappe med harpen, men Rand ville ikke gi slipp på dem. Beina virket faktisk sterkere.
Det hadde fortsatt å regne den natten de vaklet bort fra Den Dansende Kusk, og det hamret mot dem like hardt som det tordnet fra en svart himmel som ble flerret av lyn. Klærne ble gjennomtrukne på et øyeblikk, og i løpet av en time virket Rands hud gjennomtrukken også, men de hadde lagt Fire Konger bak seg. Matt var nesten blind i mørket, og han myste forpint mot de skarpe glimtene som et øyeblikk fikk trærne til å stå frem stive og kalde i lyset. Rand leide ham, men Matt følte seg likevel usikkert frem for hvert skritt. Rand rynket pannen i bekymring. Hvis Matt ikke fikk synet tilbake, ville de måtte holde sneglefart. De ville aldri komme seg unna.
Det virket som om Matt leste tankene hans. Selv med hetten på kappen trukket frem hadde regnet klistret håret til ansiktet. «Rand,» sa han, «du forlater meg ikke, gjør du vel? Hvis jeg ikke greier å holde følge?» Stemmen skalv.
«Jeg forlater deg ikke.» Rand strammet grepet om vennens hånd. «Samme hva som skjer, forlater jeg deg ikke.»
«Godd.» Et lyn spjæret mørket da Matt sa ordet, og tordenskrallet slo alle andre lyder til bakken, men i lyset kunne Rand lese navnet på Matts lepper.
«Han er død.»
Han geleidet Matt bort til noen busker lynglimtet hadde vist ham. Løvet ville ta litt av for regnet. Ikke like mye som et godt tre, men han ville ikke risikere et nytt lynnedslag. Kanskje de ikke var så heldige neste gang.
De pakket seg sammen under buskene og danderte kappene over greinene som et lite telt. Det var altfor sent å tenke på å holde seg tørr, men det ville hjelpe litt å stoppe piskingen fra regndråpene. De la seg inntil hverandre for å dele den lille kroppsvarmen de hadde igjen. Dryppende våte som de var, og med regnet som fortsatte å trenge gjennom kappene, skalv de seg inn i søvnen.
Rand visste med én gang at det var en drøm. Han var tilbake i Fire Konger, men bortsett fra ham var byen tom. Vognene var der, men ingen folk, ingen hester, ingen hunder. Ingenting levende. Men han visste at noen ventet på ham der.
Mens han gikk gjennom de humpete gatene, virket det som om bygningene falmet. Når han snudde hodet, sto de der som før, men i utkanten av synsfeltet vedble de å være utydelige. Det var som om noe bare fantes når han så på det. Hvis han snudde seg fort nok, ville han få se… Han var ikke sikker på hva, men han ble nervøs av å tenke på det.
Den Dansende Kusk dukket opp foran ham. På en måte virket den glorete malingen grå og livløs. Han gikk inn. Godd satt ved et av bordene.
Han kjente bare mannen igjen på klærne, på silken og den mørke fløyelen. Godds hud var rødbrent og sprukken og rennende. Hodet var nesten som en hodeskalle, og munnen hadde skrumpet inn til bare tenner og gommer. Da Godd snudde på hodet, løsnet noe av håret og ble til sot da det traff skuldrene. Øyne uten øyelokk stirret på Rand.
«Så du er død,» sa Rand. Han var overrasket over at han ikke var redd. Kanskje det var fordi han visste at det var en drøm denne gangen.
«Ja,» sa Ba’alzamons stemme, «men i det minste fant han deg for meg. Han fortjener en belønning for det, ikke sant?»
Rand snudde seg. Han oppdaget at han kunne være redd selv om han visste det var en drøm. Ba’alzamons klær hadde samme farge som størknet blod. Raseri og hat og triumf kjempet om plassen i ansiktet.
«Du må forstå, yngling, at du ikke kan skjule deg for meg i all evighet. På en eller annen måte vil jeg alltid finne deg. Det som beskytter deg, gjør deg samtidig sårbar. Først gjemmer du deg, så tenner du et signalbål. Kom til meg, yngling.» Han rakte hånden ut mot Rand. «Hvis hundene mine må rive deg til jorden, kommer de ikke til å være nennsomme. De er sjalu på det du kommer til å bli så snart du har knelt ved mine føtter. Det er din skjebne. Du tilhører meg.» Godds forbrente tunge laget en blanding av sinte og ivrige lyder.
Rand forsøkte å fukte leppene, men han hadde ikke noe spytt i munnen. «Nei,» sa han, og så kom ordene lettere. «Jeg tilhører meg selv. Ikke deg. Aldri deg. Meg selv. Hvis Mørkefrendene dreper meg, kommer du aldri til å eie meg.»
