«Har du bare tenkt å ligge der?» spurte han til slutt.
«Jeg er sliten,» mumlet Matt.
«Det er ennå mye vi må spørre mester Gill om. Han kan kanskje til og med si hvordan vi skal finne Egwene og Perrin. Hvis de har greid å holde på hestene sine, kan de allerede være i Caemlyn.»
«De er døde,» sa Matt til veggen.
Rand nølte, og så ga han opp. Han lukket døren forsiktig bak seg og håpet at Matt virkelig kom til å sovne.
Nedenunder var mester Gill ikke å finne, og det skarpe blikket til kokka fortalte at hun også lette etter ham. Rand satt i storstua en stund, men tok seg i å stirre mistenksomt på hver eneste gjest som kom inn. En fremmed mann kunne være hvem som helst – eller hva som helst – spesielt i det øyeblikket en kappekledd skikkelse sto i silhuett i døråpningen. I dette rommet ville en Skygger være som en rev i hønsehuset.
En gardist i rød uniform kom inn fra gaten. Han stoppet like innenfor døren og lot et kjølig blikk gli over alle gjester som ikke var fra byen. Rand studerte bordplaten da gardistens øyne stoppet ved ham. Da han så opp, var mannen borte.
Den mørkøyde jenta passerte ham med favnen full av håndklær. «De gjør sånn noen ganger,» betrodde hun ham idet hun gikk forbi. «Bare for å forvisse seg om at det ikke er noe bråk. De passer på gode undersåtter av Dronningen, det gjør de. Ingenting du trenger bekymre deg over.» Hun kniste.
Rand ristet på hodet. Ingenting han trengte bekymre seg over. Gardisten hadde jo ikke kommet bort og spurt om han kjente Thom Merrilin. Han begynte å bli like ille som Matt. Han skjøv stolen bakover med en skrapende lyd.
En annen tjenestejente fylte olje i lampene langs veggen.
«Er det et annet rom hvor jeg kan sitte,» spurte han henne. Han hadde ikke lyst til å gå opp trappen og låse seg inne sammen med en gretten og innesluttet Matt. «Kanskje et spiserom som ikke blir brukt?»
«Der er biblioteket.» Hun pekte på en dør. «Gjennom døren, til høyre og i enden av gangen. Det er kanskje tomt på denne tiden.»
«Tusen takk. Hvis du ser mester Gill, kan du ikke si at Rand al’Thor gjerne vil snakke med ham hvis han har tid?»
«Jeg skal si det,» sa hun. Så smilte hun. «Kokka vil også snakke med ham.»
Vertshusholderen gjemte seg nok, tenkte han, idet han forlot henne.
Da han kom inn i biblioteket, stoppet han og stirret. Det måtte være tre eller fire hundre bøker i hyllene, flere enn han noensinne hadde sett samlet på ett sted. Innbundet i lerret og lær, med forgylte rygger. Bare noen få hadde permer av tre. Han kastet seg over boktitlene og fant frem til gamle yndlingsbøker.
Han så for seg en smilende Tam veie boken i hendene, så for seg hvordan faren ville fornemme atmosfæren i boken før han satte seg ved ildstedet, tente pipa og begynte å lese. Rands hånd knuget sverd-hjaltet. En følelse av tap og tomhet overskygget gleden ved bøkene.
Noen kremtet bak ham, og det gikk opp for Rand at han ikke var alene. Han snudde seg, klar til å be om unnskyldning for sin uhøflighet. Han var vant til å være høyere enn nesten alle han møtte, men denne gangen måtte han løfte blikket høyere og høyere helt til han ble stående med gapende munn. Han så et hode like oppunder det ti fot høye taket. Nesen var like bred som ansiktet, så bred at den minnet mer om en snute enn en nese. Øyebrynene hang ned som haler og rammet inn bleke øyne så store som tekopper. Ørene stakk opp gjennom en svart, raggete manke og endte i spisse dusker.
«Jeg skulle ønske dere mennesker ikke ville gjøre det der,» rumlet en stemme like dyp som en tromme. Det rykket kraftig i duskeørene, og stemmen ble trist. «Det er så få av dere som husker oss. Men det er vel vår egen skyld. Det er ikke mange av oss som har vandret blant menn siden Skyggen falt på Veiene. Det må vel være … åh, en seks generasjoner siden nå. Rett etter Trollok-krigene var det.» Han ristet det raggete hodet og slapp ut et sukk som ville ha gjort ære på en okse. «Altfor lenge, altfor lenge, og så få som reiser og ser. Det kunne like gjerne vært ingen.»
Rand satt der en stund med åpen munn og stirret opp på en fremtoning i bredtåete, knehøye støvler og en mørkeblå frakk som var kneppet fra halsen til livet før den buet ut over støvleskaftene som en kilt over posete bukser. I den ene hånden holdt han en bok som virket knøttliten, og fingeren som markerte siden var like bred som tre.
«Jeg trodde du var –» begynte han, men tok seg i det. «Hva er –?» Det var ikke noe bedre. Han karet seg på beina og bød forsiktig frem hånden. «Navnet mitt er Rand al’Thor.»
