En hånd på størrelse med en skinke omsluttet hans. Håndtrykket ble fulgt av et høytidelig bukk. «Loial, sønn av Arent, sønn av Halan. Ditt navn synger i ørene mine, Rand al’Thor.»
Det virket som en rituell hilsningsform. Rand bukket tilbake. «Ditt navn synger i mine ører, Loial, sønn av Arent… ah … sønn av Halan.»
Det var litt uvirkelig alt sammen. Han visste fremdeles ikke
«Dere mennesker blir lett opphisset,» rumlet Loial dypt. «Jeg hadde selvfølgelig hørt alle historiene og lest alle bøkene, men jeg forsto det ikke. Den første dagen i Caemlyn kunne jeg knapt fatte alt oppstusset. Barn gråt, kvinner skrek, og en gjeng jaget meg gjennom hele byen mens de viftet med klubber og kniver og fakler og ropte ‘Trollok!’. Det er ikke godt å vite hva som ville skjedd hvis ikke en patrulje fra Dronningens Garde hadde dukket opp.»
«Heldigvis,» sa Rand kraftløst.
«Ja, men selv gardistene virket like redde for meg som de andre. Lire dager i Caemlyn nå, og jeg har ikke fått stukket nesen min ut av dette vertshuset. Gode mester Gill ba meg til og med om ikke å bruke storstua.» Det rykket i ørene. «Ikke det at han ikke har vært gjestfri, skjønner du. Men det var litt av et oppstuss den første kvelden. Det virket som om alle menneskene ville dra akkurat samtidig. En slik skriking og hyling, og alle forsøkte å presse seg gjennom døren på én gang. Noen kunne blitt skadet.»
Rand stirret på de rykkende ørene.
«Jeg sier deg, det var ikke noe slikt jeg dro fra lønnhagen for å oppleve.»
«Du er en Ogur!» utbrøt Rand. «Vent. Seks generasjoner? Du sa Trollok-krigene. Hvor gammel er du?» I samme øyeblikk som spørsmålet glapp ut, visste han at det var uhøflig, men Loial ble ikke fornærmet, i stedet begynte han nesten å forsvare seg.
«Nitti år,» sa Oguren stivt. «Om bare ti år kan jeg tale til Stubben. Jeg synes De Gamle kunne latt meg snakke siden de diskuterte hvorvidt jeg kunne dra eller ikke. Men de er alltid bekymret når noen vil oppholde seg Utenfor, uansett alder. Dere mennesker er så hastige, så uberegnelige.» Han blunket og bukket kort. «Vær så vennlig å tilgi meg. Jeg skulle ikke sagt det. Men dere kriger hele tiden, selv når det ikke er nødvendig.»
«Det er helt i orden,» sa Rand. Han forsøkte fremdeles å fatte Loials alder. Eldre enn Cenn Buie, og likevel ikke gammel nok til å … Han satte seg i en av de høyryggete stolene. Loial tok en annen som var bred nok for to, men han fylte den. Sittende var han like høy som de fleste menn i stående stilling. «I det minste fikk du dra.»
Loial kikket på gulvet, rynket på nesen og gned den med en tykk finger. «Vel, når det gjelder det. Du forstår, Stubben hadde ikke snakket lenge sammen, ikke engang et år, men av det jeg hørte, kunne jeg forstå at det ville ta lang tid før de tok en avgjørelse. Da ville jeg være gammel nok til å dra uten tillatelse. Jeg er redd de vil si at jeg satte et langt skaft på øksa, men jeg… jeg dro rett og slett. De Gamle har alltid sagt at jeg er brå av meg, og jeg frykter at jeg har latt dem få rett. Jeg lurer på om de har fått med seg at jeg har dratt? Men jeg måtte dra.»
Rand måtte bite seg i leppen for ikke å le. Hvis Loial var en brå Ogur, kunne han levende forestille seg hvordan de fleste Ogurer var. De hadde ikke snakket sammen lenge, ikke engang et år? Mester al’Vere ville bare ha ristet forundret på hodet. Et Landsbyråd som satt sammen en halv dag, ville få alle sammen til å hoppe opp og ned, selv Haral Luhhan. En bølge av hjemlengsel skylte over ham. Han mintes Tam og Egwene og Vertshuset Vinkilden og Bel Tine på Grønnsletten tidligere år, og minnene gjorde det vanskelig å puste. Han måtte tvinge dem bort.
«Jeg håper du ikke har noe imot at jeg spør,» sa han og kremtet, «men hvorfor ville du så gjerne dra … æh, Utenfor? Selv skulle jeg ønske jeg aldri hadde dratt hjemmefra.»
«For å se meg om, selvfølgelig,» sa Loial som om det var den mest opplagte ting i verden. «Jeg leste bøkene, alle beretningene til vidfarne menn, og det begynte å brenne i meg, jeg måtte se selv, ikke bare lese.» De bleke øynene lyste, og ørene stivnet. «Jeg gransket hvert fragment jeg kunne finne om reiser, om Veiene, skikker i menneskeland og byene vi bygde for dere mennesker etter Ødeleggelsen av Verden. Jo mer jeg leste, jo mer lengtet jeg etter å oppsøke Utsiden, etter å oppsøke de stedene vi hadde vært. Jeg måtte se lundene selv.»
Rand blunket. «Lundene?»
