«Ja, lundene. Trærne. Bare noen få av De Store Trærne, selvfølgelig, men de kneiser mot himmelen for å holde lønnhagens minner levende.» Stolen knaket da han lente seg frem og gestikulerte, fremdeles med boken i hånden. Øynene lyste enda sterkere, og ørene dirret nesten. «Som regel brukte de trærne som allerede tilhørte landet og stedet. Du kan ikke vende landet mot seg selv. Ikke lenge, da gjør landet opprør. Du må forme tankene etter landet, ikke landet etter tankene. I hver lund ble alle de trær plantet som ville vokse og trives i det området. Hvert tre ble veid mot det neste, hvert tre ble plantet for å utfylle de andre. Dette for at det skulle vokse så godt som mulig, men også for at harmonien skulle synge i øyet og hjertet. Ah, bøkene fortalte om lunder som ville fått De Gamle til å le og gråte samtidig, lunder som alltid vil forbli grønne i minnet.»
«Hva med byene?» spurte Rand. Loial kikket forundret på ham. «Byene. Byene som Ogurene bygde. Her, for eksempel. Caemlyn. Ogurene bygde Caemlyn, gjorde dere ikke? Historiene sier det.»
«Å arbeide med stein …» Han kom med et massivt skuldertrekk. «Det var noe vi lærte oss i årene etter Ødeleggelsen, i utlendighet, mens vi fremdeles forsøkte å finne igjen lønnhagen. Det er fine greier, antar jeg, men ikke den ekte kunsten. Samme hvor hardt du forsøker – og jeg har lest at Ogurene virkelig forsøkte da de bygde byene – kan du ikke få stein til å leve. Noen få arbeider fremdeles med stein, men det er bare fordi dere mennesker ødelegger bygningene så ofte med krigene deres. Det var en håndfull Ogurer i… ah … Cairhien heter det nå … da jeg var på vei gjennom der. De var heldigvis fra en annen lønnhage, og de visste ikke noe om meg, men de syntes likevel det var rart at en så ung Ogur var alene Utenfor. Det var vel like bra at jeg ikke hadde noen grunn til å bli værende der. Uansett var steinarbeidet bare noe som ble påtvunget oss da Mønsteret ble vevd. Lundene kom fra hjertet.»
Rand ristet på hodet. Halvparten av historiene fra oppveksten var nettopp blitt snudd på hodet. «Jeg visste ikke at Ogurene trodde på Mønsteret, Loial.»
«Selvfølgelig tror vi på det. Tidshjulet vever Aldrenes Mønster, og livet er trådene det vever. Ingen kan vite hvordan hans egen livstråd vil bli vevd inn i Mønsteret, eller hvor lang tråden til et folk vil bli. Det ga oss Ødeleggelsen av Verden, utlendigheten og steinarbeidet, men til slutt, før vi alle døde, ga det oss lønnhagen tilbake. Noen ganger tror jeg dere mennesker er som dere er fordi trådene deres er så korte. De må sprette rundt i veven. Uff, der gjorde jeg det igjen. De Gamle sier at mennesker ikke liker å bli minnet på hvor kort tid dere lever. Jeg håper jeg ikke såret dine følelser.»
Rand lo og ristet på hodet. «Ikke i det hele tatt. Det hadde nok vært moro å leve så lenge som deg, men jeg har aldri tenkt videre over det. Hvis jeg lever like lenge som Cenn Buie, er vel det lenge nok for hvem som helst.»
«Han er en meget gammel mann?»
Rand bare nikket. Han hadde ikke tenkt å forklare at Cenn Buie var yngre enn Loial.
«Vel,» sa Loial, «kanskje dere mennesker har korte liv, men dere foretar dere så mye med dem. Alltid spretter dere rundt, alltid er dere hastige. Og dere har hele verden å utfolde dere i. Vi Ogurer er bundet til lønnhagen vår.»
«Du er Utenfor.»
«Bare en stund, Rand. Før eller senere må jeg tilbake. Denne verden tilhører deg, deg og ditt slag. Lønnhagen er min. Det er for mye liv og røre Utenfor. Og så mye er forandret av det jeg leste om.»
«Vel, ting forandrer seg med årene. I hvert fall noe.»
«Noe? Halvparten av byene jeg leste om, er ikke lenger der, og resten har fått andre navn. Ta for eksempel Cairhien. Byens rette navn er Al’cair’rahienallen, Soloppgangens Gylne Ås. De husker det ikke engang, tross alle soloppgangene på bannerne deres. Og lunden der. Jeg tviler på om den er blitt stelt siden Trollok-krigene. Nå er det bare en skog blant andre, hvor de hogger ved. Alle De Store Trærne er borte, og ingen husker dem. Og her? Caemlyn er fortsatt Caemlyn, men de lot byen ese utover lunden. Her vi sitter er vi mindre enn fem hundre alen fra midten av lunden – fra der midten skulle ha vært. Ikke et tre igjen. Jeg har vært i Rift og Illian også. Nye navn, og ingen minner. Det er bare gressganger for hester der hvor lunden var i Rift. I Illian er lunden Kongens park. Der jager han hjortene sine, og ingen slipper inn uten hans tillatelse. Alt er forandret, Rand. Jeg frykter at jeg vil se det samme hvor jeg enn drar. Alle lundene borte, alle minnene borte, alle drømmene døde.»
«Du kan ikke gi opp, Loial. Du må aldri gi opp. Hvis du gir opp, kunne du like gjerne vært død.» Rand ble rød og sank så langt han kunne ned i stolen. Han ventet at Oguren skulle le av ham, men i stedet nikket Loial alvorlig.
