«Ja, det er slik folk av ditt slag lever, ikke sant?» Ogurens stemme forandret seg som om han resiterte. «Der alt ly og alt vann ender, møte Skyggen med flekkede tenner, skrike i trass et siste åndedrag, og på Den Ytterste Dag, spytte i ansiktet til Øyebrenner.» Loial la hodet forventningsfullt på skakke, men Rand ante ikke hva han ventet seg.
Det gikk et minutt mens Loial ventet, så et til, og de lange øyebrynene begynte forundret å senke seg. Men fremdeles ventet han, og stillheten ble ubehagelig for Rand.
«De Store Trærne,» sa Rand til slutt for å bryte stillheten. «Ligner de Avendesora?»
Loial satte seg brått opp; stolen knirket og knaket så høyt at Rand trodde den skulle ramle fra hverandre. «Du burde vite bedre. Du av alle.»
«Jeg? Hvordan skulle jeg vite?»
«Gjør du narr av meg? Noen ganger synes dere Aielmenn at de underligste ting er morsomme.»
«Hva? Jeg er ingen Aielmann! Jeg er fra Tvillingelvene. Jeg har aldri sett en Aielmann engang!»
Loial ristet på hodet, og duskene på ørene hang utover. «Skjønner du? Alt er forandret, og halvparten av det jeg vet, er ubrukelig. Jeg håper jeg ikke fornærmet deg. Jeg er sikker på at Tvillingelvene er et fint sted, samme hvor det er.»
«Noen fortalte meg,» sa Rand, «at det en gang het Manetheren. Jeg hadde aldri hørt det, men kanskje du …»
Ørene til Oguren stakk lykkelig til værs. «Ah! Ja. Manetheren.» Duskene sank ned igjen. «Det var en nydelig lund der. Din smerte synger i mitt hjerte, Rand al’Thor. Vi kunne ikke komme tidsnok.»
Loial bukket der han satt, og Rand bukket tilbake. Han hadde en mistanke om at Oguren ville bli såret hvis han ikke bukket, i hvert fall ville Loial synes Rand var uhøflig. Han undret seg på om Loial trodde mennesker husket like mye som en Ogur. Iallfall satt Loial med nedslåtte øyne og et trist drag over munnen i medfølelse med Rands smerte, som om Manetheren ikke var blitt ødelagt for nesten to tusen år siden. Men Rand kjente bare til dette på grunn av Moiraines historie.
Etter en stund sukket Loial. «Hjulet dreier,» sa han, «og ingen vet hvordan. Men du har reist nesten like langt hjemmefra som meg. En svært lang reise, slik ting nå er. Da Veiene var åpne for alle, selvfølgelig – men det er lenge siden. Fortell meg, hva har ført deg så langt hjemmefra? Er det noe du også gjerne vil se?»
Rand åpnet munnen for å si at de var kommet for å se den uekte Dragen – men ordene kom ikke ut. Kanskje det var fordi Loial oppførte seg som om han var på Rands alder, nitti år eller ikke nitti år. Kanskje en Ogur på nitti ikke var eldre enn ham. Det var lenge siden han virkelig hadde kunnet snakket med noen om det som skjedde. Alltid frykten for at de var Mørkefrender, eller at de skulle tro det samme om ham. Matt fôret sin egen frykt med mistenksomhet, og han var så innesluttet at man ikke kunne snakke med ham. Rand oppdaget at han satt der og fortalte Loial om Vinternatt. Ikke en vag historie om Mørkefrender, men sannheten om hvordan Trollokene slo inn døren og om Skyggeren på Steinbruddsveien.
En del av ham var forferdet over påfunnet, men det var nesten som han var to mennesker. Det ene forsøkte å tie, mens det andre bare kjente lettelse over endelig å kunne fortelle alt. Resultatet ble at han stotret og stammet og hoppet rundt i historien. Shadar Logoth og vennene som forsvant i natten. Ikke vite om de var døde eller i live. Skyggeren i Hvitebro. Thom som døde for at de skulle unnslippe. Skyggeren i Baerlon. Mørkefrender senere. Howal Godd, gutten som var redd dem, kvinnen som forsøkte å drepe Matt. Halvmannen utenfor Gåsa og Kronen.
Da han begynte å bable om drømmene, kjente selv den delen av ham som ville snakke, at nakkehåret reiste seg. Han bet seg i tungen da han klappet sammen kjevene. Han pustet tungt gjennom nesen og kikket vaktsomt på Oguren. Han håpet Oguren hadde oppfattet det som mareritt. Lyset skulle vite at alt hørtes ut som et mareritt, eller noe som kunne gi hvem som helst mareritt. Kanskje Loial trodde han holdt på å bli gal. Kanskje…
«Ta’veren,» sa Loial.
Rand blunket. «Hva?»
«Ta’veren.» Loial trakk litt på skuldrene og gned seg bak øret med en lubben finger. «Gamle Haman sa alltid at jeg aldri lyttet, men noen ganger gjorde jeg det. Noen ganger lyttet jeg. Du vet selvfølgelig hvordan Mønsteret veves?»
«Jeg har egentlig aldri tenkt på det,» sa han sakte. «Det bare veves.»
«Umf, vel, ja. Ikke akkurat. Du skjønner, Tidshjulet vever Aldrenes Mønster, og det bruker liv som tråder. Mønsteret er ikke fastlagt, ikke alltid. Hvis en mann forsøker å forandre sitt liv og Mønsteret har plass til det, vever Hjulet bare videre og tar med seg forandringen. Det er alltid plass til små forandringer, men noen ganger vil ikke Mønsteret godta en stor forandring, samme hvor mye du forsøker. Skjønner du?»
Rand nikket. «Jeg kunne velge å bo på gården eller i Emondsmark, og det ville være en liten forandring. Men hvis jeg ønsket å bli konge…» Han lo, og Loial smilte så ansiktet nesten delte seg i to. Tennene var hvite og nesten like brede som meisler.
