Den Indre Byen var bygd på noen høyder, og en stor del av det Ogurene hadde skapt sto fremdeles. I de nye bydelene skar gatene på kryss og tvers i et kaotisk lappeteppe, men i Den Indre Byen fulgte gatene høydenes kurver, og lå der som en naturlig del av landet. Ny og overraskende utsikt til bølgende høyder og fordypninger viste seg rundt hvert hjørne. Parker sett fra forskjellige vinkler, til og med ovenfra dannet mønster med sine gangveier og monumenter som var et tiltalende syn selv om det nesten ikke var noe grønt der. Tårn åpenbarte seg plutselig, og de flislagte murene skinte i hundrevis av skiftende farger i solskinnet. Fra noen høyder kunne blikket vandre over hele byen og ut til de bølgende slettene og skogene bortenfor. Alt i alt ville det vært nok å se på hvis ikke mengden hadde ført ham videre før han fikk sjansen til å oppfatte det. Og alle de svingete gatene gjorde det umulig å se særlig langt fremover.
Plutselig ble han feid rundt en sving, og der var palasset. Selv om gatene fulgte landets naturlige konturer, var de her anlagt i spiraler … rundt et syn som kunne vært hentet rett ut av en bardes fortelling, med bleke spir og gylne kupler og kunstferdige mønstre i stein, med Andors banner vaiende fra hvert fremspring. Alle de andre utsiktspunktene var plassert med tanke på dette midtpunktet. Det så mer ut som det var formet av en kunstner enn bygd som en vanlig bygning.
Han så raskt at han ikke kunne komme stort nærmere. Ingen ble sluppet nær palasset. Dronningens Garde i purpurfargede uniformer sto oppstilt i ti rekker bak hverandre på hver side av palassets porter. Langs toppen av de hvite murene, på høye balkonger og tårn sto flere fra Garden, rakryggete og med buene i den samme skrå vinkelen over brynjekledde brystkasser. De kunne også ha vært hentet rett ut av en bardes fortelling, en æresvakt, men Rand trodde ikke det var derfor de sto der. I den larmende mengden langs begge sider av gatene fantes det nesten bare sverd surret med hvitt, hvite armbind og hvite hanekammer. Bare enkelte steder ble den hvite veggen brutt av røde klynger. De rødkledde vaktene virket som en tynn barriere mot alt det hvite.
Han ga opp å komme nærmere palasset og forsøkte i stedet å finne en plass der han kunne dra nytte av høyden sin. Han behøvde ikke stå i forreste rekke for å få se alt. Folk flyttet stadig på seg; noen dyttet for å komme lenger frem, andre hastet mot steder de trodde ga bedre utsikt. Etter en av disse forskyvningene ble han stående med bare tre mennesker mellom seg og den åpne gaten, og de var alle kortere enn ham, også fotsoldatene med spydene. Nesten alle var kortere enn ham. Svettende mennesker presset seg mot ham fra begge sider. Bak ham mumlet folk at de ikke fikk sett noe, og forsøkte å sno seg forbi ham. Men Rand rikket seg ikke, og han og de ved siden av ham utgjorde en ugjennomtrengelig mur. Han var fornøyd. Når den uekte Dragen ble ført forbi, ville han være så nær at han kunne se mannens ansikt tydelig.
På den andre siden av gaten og nedover mot portene til de nye bydelene, gikk det en bevegelse gjennom den tettpakkede mengden. Rundt svingen trakk en hvirvelstrøm av mennesker seg til side for å slippe noe frem. Dette var noe annet enn det åpne området hvitekappene hadde rundt seg alle andre dager enn i dag. Disse menneskene skvatt unna med forskrekkede blikk, og uttrykket forandret seg raskt til avsky. De presset seg unna og snudde seg bort fra hva det nå var, men de kikket fra øyekroken til det hadde passert.
Rundt ham merket også andre øyne forstyrrelsen. Siden folk var opphisset ved tanken på Dragen som snart skulle komme og ikke hadde annet å gjøre enn å vente, var alt verd å kommentere. Han hørte spekulasjoner om alt fra Aes Sedaier til Logain selv, og noen få grovkornede forslag som fikk menn til å le rått og kvinner til å snøfte foraktelig.
Bevegelsen buktet seg gjennom mengden og kom etter hvert nærmere enden av gaten. Ingen lot til å nøle med å slippe den frem dit den ville, selv om de måtte gi slipp på et godt utsiktssted når folk strømmet tilbake etter passeringen. Til slutt este mengden ut i gaten rett overfor Rand mens de presset til side rødkledde soldater som kjempet for å skyve dem tilbake, og fikk sprengt en åpning. Den krumbøyde skikkelsen som subbet nølende ut i åpningen, lignet mer på en skitten fillehaug enn på en mann. Rundt seg hørte Rand folk mumle i avsky.
Den fillete mannen stanset på den andre siden av gaten. Den istykkerrevne kutten var stiv av skitt, og svingte frem og tilbake som om den lette etter noe, eller lyttet etter noe. Brått ropte han ordløst og slynget ut en skitten klo som pekte rett på Rand. I samme øyeblikk pilte han som en edderkopp over gaten.
