Han måtte knuffe og sno seg frem, mens han visste at den tettpakkede mengden frivillig kom til å åpne seg for den skitne mannen. Han kjempet for å presse seg vei gjennom folkemassene, og vaklet og falt nesten da han plutselig var fri. Mens han veivet med armene som vindmøller for å gjenvinne balansen, ble vaklingen til løping. Folk pekte på ham; han var den eneste som presset seg mot strømmen, og dessuten løp han. Rop fulgte ham. Kappen flagret så sverdet surret med rødt ble synlig. Da det gikk opp for ham, løp han enda fortere. En enslig tilhenger av Dronningen kunne lett få en mobb med hvite hanekammer til å ta opp jakten, selv i dag. Han løp og lot de lange beina sluke brosteinene. Først da ropene stilnet et sted langt bak, tillot han seg å falle sammen mot en mur mens han hev etter pusten.
Han visste ikke hvor han var, bortsett fra at han fremdeles var et sted i Den Indre Byen. Han kunne ikke huske hvor mange hjørner han hadde rundet langs de krumme gatene. Han så seg tilbake den veien han hadde kommet, mens han sto på spranget. Bare ett menneske beveget seg i gaten; det var en kvinne som spaserte rolig med en handlekurv på armen. Så godt som alle i byen var samlet for å få et glimt av den uekte Dragen.
Tiggeren hadde ikke gitt opp, det var han sikker på, selv om han ikke kunne si hvorfor. Akkurat nå snuste nok den fillete skikkelsen seg søkende gjennom mengden, og hvis Rand vendte tilbake for å se Logain, kunne han risikere å møte ham. Et øyeblikk overveide han å returnere til Dronningens Velsignelse, men han var sikker på at han aldri ville få en ny sjanse til å se en Dronning, og håpet at det aldri mer ville bli anledning til å se en uekte Drage. Det var noe feigt ved å la en krumbøyd tigger, selv om det var en Mørkefrende, skremme en i skjul.
Han så seg tankefullt omkring. I Den Indre Byen var bygningene lave, der det i det hele tatt var bygninger, slik at hvis en sto på et bestemt sted, skulle det ikke være noe som sperret for utsikten. Det måtte finnes steder hvor han kunne se prosesjonen passere med den uekte Dragen. Selv om han ikke kunne få se Dronningen, kunne han få se Logain. Besluttsomt la han av sted.
I løpet av den neste timen fant han flere slike steder, men overalt var det allerede tett i tett med folk som ville unngå trengselen langs prosesjonens rute. Han møtte en solid front av hvite hanekammer og armbind. Ikke noe rødt i det hele tatt. Han tenkte på hva en slik mengde kunne finne på når de så sverdet hans, og smatt kjapt og ubemerket bort.
Ropene steg opp fra de nye bydelene, skrik og gjalling av trompeter og krigerske trommehvirvler. Logain og eskorten var allerede på vei inn i Caemlyn og på vei mot palasset.
Nedslått vandret han rundt i de nesten tomme gatene. Han hadde fortsatt et halvhjertet håp om å få sett Logain. Blikket falt på en åsside uten bygninger som reiste seg over gaten der han gikk. En vanlig vår ville skråningen ha bugnet av gress og blomster, men nå var den brun hele veien opp til den høye muren øverst oppe. På den andre siden av muren kunne han se tretoppene.
Det var ikke planlagt noen storslagen utsikt til denne delen av gaten, men rett frem, over hustakene, kunne han se noen av spirene til palasset, og på toppen av dem vaiet bannere med Den Hvite Løven. Han visste ikke riktig hvor veien førte etter at den krummet seg rundt høyden og ut av syne, men plutselig kom han til å tenke på muren på toppen av høyden.
Trommene og trompetene kom nærmere, og ropingen ble høyere. Nervøst karet han seg oppover. Det var ikke meningen at noen skulle klatre opp der, men han drev støvlene inn i den døde jorden og trakk seg opp etter bladløse busker. Han stønnet av både forventning og anstrengelse mens han krabbet de siste alnene opp til muren. Den raget over ham og var minst dobbelt så høy som ham. Trommehvirvler tordnet i luften, og det gjallet i trompeter.
