Utsiden av muren var for det meste naturstein. De store blokkene passet så nøye sammen at skjøtene var så godt som usynlige, og den grove overflaten gjorde at muren nesten lignet en klippevegg. Rand smilte. Klippene forbi Sandhøydene var høyere, og selv Perrin hadde klatret i dem. Hendene lette etter feste, og føttene fant furer. Trommene jaget ham mens han klatret. Han nektet å la dem vinne. Han ville nå toppen før de nådde palasset. I hastverket skar steinene seg inn i hendene og skrubbet opp knærne gjennom buksene, men han kastet armene over toppen og heiste seg opp med en følelse av seier.
Raskt vred han seg rundt og satte seg til rette på den flate, smale toppen. De løvrike greinene til et ruvende tre stakk ut over hodet hans, men han la ikke merke til det. Han så utover teglsteinstak, og fra muren hadde han fritt utsyn. Han lente seg litt frem for å se palassportene og Dronningens Garde og den forventningsfulle folkemengden. Ropene deres druknet i tordenen fra trommer og trompeter, men de ventet fremdeles. Han smilte.
Da han satte seg bedre til rette, rundet den første delen av prosesjonen den siste svingen før palasset. Først kom tyve rekker med trompetister som flerret luften med den ene triumferende salven etter den andre i en seiersfanfare. Bak dem tordnet det i like mange trommer. Deretter kom Caemlyns bannere, hvite løver på rød bunn, båret av menn til hest, fulgt av Caemlyns soldater, rekke på rekke av ryttere. Rustninger skinte, lanser hevet seg stolt, blodrøde vimpler vaiet. Bueskyttere og fotsoldater med spyd flankerte dem i tre rekker på hver side, og det fortsatte å komme flere og flere etter at rytterne begynte å passere mellom den ventende Garden og inn gjennom porten.
Den siste av fotsoldatene rundet svingen, og bak dem kom en massiv vogn. Den var trukket av seksten hester i grupper på fire. Midt på den flate bunnen i vognen sto et stort bur med jernstenger, og i hvert hjørne satt det to kvinner som voktet på buret som om prosesjonen og mengden ikke eksisterte. Han var sikker på at det var Aes Sedaier. På hver side, mellom vognen og fotsoldatene, red et dusin Voktere med kapper som flagret slik at øynene gikk i kryss. Om Aes Sedaiene ignorerte mengden, gransket Vokterne tilskuerne som om det ikke fantes andre vakter enn dem.
Men selv med alt dette var det mannen i buret som fanget Rands blikk og holdt det fast. Han var ikke nær nok til å se Logains ansikt, slik han hadde håpet, men plutselig syntes han at han var mer enn nær nok. Den uekte Dragen var en høy mann med langt mørkt hår som krøllet seg rundt de brede skuldrene. Han sto oppreist og holdt den ene hånden rundt en av jernstengene over hodet sitt for å ta av for vognens slingring. Klærne så alminnelige ut: en kappe og en jakke og bukser som ikke ville ha skilt seg ut i en landsby med bønder. Men måten han bar dem på. Måten han sto på. Logain var konge i hver eneste tomme. Buret kunne like gjerne vært luft. Han sto rak i ryggen med hodet hevet, og så utover mengden som om de var kommet for å hylle ham. Og når blikket sveipet over folk, ble de tause og stirret tilbake med ærefrykt. Når Logain slapp dem med blikket, skrek de med fornyet raseri, som for å gjøre opp for tausheten, men det påvirket hverken mannens holdning eller stillheten rundt ham. Da vognen rullet gjennom palassportene, snudde han seg og så seg tilbake på folkemengden. De ulte mot ham, et ul hinsides ord, en bølge av dyrisk hat og frykt, og Logain kastet hodet tilbake og lo, og så ble han oppslukt av palasset.
Flere tropper fulgte bak vognen med bannere som representerte andre som hadde kjempet og vunnet over den uekte Dragen. Illians Gylne Bier, Rifts Tre Halvmåner, Cairhiens Oppadgående Sol og andre, mange andre, fra riker og byer, og store menn med egne trompeter og egne trommer som kunne tordne til deres ære. Det ble et antiklimaks etter Logain.
Rand lente seg litt lenger frem for å få et siste glimt av mannen i buret.
Han tok overbalanse og gled, grep tak i toppen av muren og trakk seg opp til en litt sikrere sitteplass. Nå da Logain var borte, kjente han at det sved der steinene hadde skåret opp hendene. Men han kunne ikke bli kvitt bildene. Buret og Aes Sedaiene. Logain, ubeseiret. Mannen var plassert i et bur, men var ikke beseiret. Han skalv og gned de sviende hendene mot lårene.
«Hvorfor voktet Aes Sedaiene på ham?» undret han seg høyt.
«De hindrer ham i å røre ved Den Sanne Kilden, din dust.»
Han rykket til og så i retning pikestemmen, og plutselig forsvant den utrygge sitteplassen under ham. Han rakk bare å registrere at han veltet bakover og falt før noe støtte mot hodet, og en leende Logain jaget ham inn i et hvirvlende mørke.
