For Rand virket det som om han satt ved et bord sammen med Logain og Moiraine. Aes Sedaien og den uekte Dragen betraktet ham i taushet, som om ingen av dem visste at den andre var der. Plutselig gikk det opp for ham at veggene i rommet ble utydelige og utvisket til noe grått. En følelse av at noe hastet, vokste i ham. Alt begynte å løse seg opp og forsvinne. Da han så mot bordet igjen, var Moiraine og Logain borte, og i stedet satt Ba’alzamon der. Rand dirret av hastverk. Det summet i hodet, høyere og høyere, og summingen ble til blod som hamret i ørene.
Med et rykk satte han seg opp. Bevegelsen fikk ham til å stønne og gripe seg til hodet mens han svaiet. Hele skallen verket, og den venstre hånden kjente at håret var klissete. Han satt på bakken i det grønne gresset. Av en eller annen grunn bekymret det ham, men det gikk rundt for ham og alt gynget når han så på det, og alt han kunne tenke på var å legge seg ned til det gikk over.
Mens han støttet seg med den ene hånden på gresset, så han seg sakte omkring. Han måtte gjøre det sakte: Når han prøvde å dreie hodet fort, begynte alt å hvirvle rundt igjen. Han var i en hage eller en park. En sti belagt med skiferheller slynget seg mellom blomstrende busker ikke fullt seks fot unna. Ved siden av dem sto en hvit stein-benk under et tak av løvrike greiner som ga skygge. Han
Han fikk øye på treet like bak ryggen sin, og der oppdaget han henne. Hun klatret ned fra trekronen, landet på bakken og snudde seg mot ham. Han blunket og stønnet igjen. En dypblå fløyelskappe fôret med lyst pelsverk lå over skuldrene, og hetten hang ned til livet bak henne. Når hun beveget seg, ringlet det i et knippe sølvbjeller i enden av hetten. Et diadem i sølvfiligran holdt de lange, rødgylne krøllene oppe, skjøre sølvringer hang i ørene, og rundt halsen hadde hun et halsbånd av tunge sølvlenker og mørkegrønne steiner han trodde måtte være smaragder. Den lyseblå kjolen var flekket av barken etter klatringen i treet, men den var av silke med broderier i forseggjorte kunstferdige mønstre, og med smale striper av kremfarget stoff innfelt i skjørtet. Rundt livet hadde hun et bredt belte av vevd sølv, og fløyelstøfler stakk frem under skjørtekanten.
Til nå hadde han bare sett to kvinner i så fine klær, Moiraine og Mørkefrenden som hadde forsøkt å drepe Matt og ham. Han kunne ikke forestille seg hvem som ville klatre i trær i slike klær, men han var sikker på at hun måtte være en viktig person. Måten hun så på ham på, forsterket inntrykket. Hun virket ikke det minste bekymret over å få en fremmed ramlende ned i hagen sin. Selvsikkerheten hennes fikk ham til å tenke på Nynaeve eller Moiraine.
Rand var så opptatt med å bekymre seg om hvorvidt han hadde rotet seg opp i vanskeligheter, og hvorvidt hun var en som kunne tilkalle Dronningens Garde selv på en dag da den var opptatt med andre ting, at det tok en stund før han greide å se lenger enn til de utsøkte klærne og den stolte holdningen. Hun var kanskje to eller tre år yngre enn ham, høy til å være pike, og vakker. Ansiktet var en perfekt oval rammet inn av solgylne krøller, leppene var fyldige og røde og øynene var usannsynlig blå. Hun var totalt ulik Egwene både i høyde og ansikt og kropp, men like vakker. Et øyeblikk følte han et stikk av skyldfølelse, men å fornekte det øynene så, ville ikke få Egwene raskere i sikkerhet i Caemlyn, sa han til seg selv.
Det kom en krafsende lyd oppe fra treet og noen barkbiter dalte ned, fulgt av en gutt som slapp seg lett ned på bakken bak henne. Han var et hode høyere og litt eldre, men ansiktet og håret røpet at han var en nær slektning. Jakken og kappen var i rødt og hvitt og gyllent, med broderier og innvevde gull- og sølvtråder, og til å være mannsklær var de mer pyntet enn hennes. Dette økte Rands nervøsitet. En vanlig mann ville bare kle seg i noe slikt som dette på en festdag, og aldri med en slik storslagenhet. Dette var ingen offentlig park. Men kanskje Garden var for opptatt til å bry seg med inntrengere.
Gutten gransket Rand over pikens skulder og fingret med en dolk i beltet. Det så mer ut som en nervøs vane enn som om han hadde tenkt å bruke den. Men det stemte kanskje ikke helt. Gutten hadde den samme sikre holdningen som piken, og begge så på ham som om han var et problem de måtte løse. Han hadde en underlig følelse av at i hvert fall piken merket seg alt ved ham, fra de skitne støvlene til den dårlige forfatningen kappen hans var i.
«Vi kommer aldri til å få vite hvordan dette ender, Elayne, hvis mor finner det ut,» sa gutten plutselig. «Hun sa vi skulle bli på rommene våre, men du bare
