«Egwene har aldri noen gang slept føttene etter seg,» protesterte han. «Hun gjør alltid sin del av jobben. Jeg forakter henne ikke, jeg elsker henne.» Han skulte på Elyas. Den guløyde kunne bare våge å le. «Ikke slik. Jeg mener, hun er ikke som en søster, men hun og Rand… Blod og aske! Hvis ravnene hadde angrepet oss… Hvis… Jeg vet ikke.»
«Jo, det vet du. Hvis hun måtte velge hvordan hun ville dø, hva tror du hun hadde valgt? Et rent øksehogg, eller å bli revet opp som dyrene vi har sett? Jeg vet hva jeg ville valgt.»
«Jeg har ikke rett til å velge for henne. Du har ikke tenkt å fortelle det til henne? Om … ?» Hendene strammet seg om økseskaftet, og musklene i armene kveilet seg, kraftige muskler for hans alder, herdet av lange timer med å svinge hammeren i mester Luhhans smie. Et øyeblikk trodde han at det tykke økseskaftet skulle knekke. «Jeg hater denne forbannede tingen,» knurret han. «Jeg vet ikke hva jeg kommer til å gjøre med den. Jeg bare brisker meg med den som en annen tosk. Du vet at jeg ikke kunne gjort det. Da det bare var på liksom og tankespinn, kunne jeg braute og late som …» Han sukket, og stemmen ble lavere. «Det er annerledes nå, og jeg kommer aldri til å bruke den igjen.»
«Du kommer til å bruke den.»
Perrin løftet øksa for å kaste den i tjernet, men Elyas grep ham om håndleddet.
«Du kommer til å bruke øksa, gutt, og så lenge du hater å bruke den, vil du bruke den med mer vett enn folk flest. Vent. Hvis du en dag ikke lenger hater den, da er tiden kommet til å kaste den så langt bort du kan og løpe den andre veien.»
Perrin veide øksa i hendene. Han var fremdeles fristet til å etterlate den i tjernet.
Han åpnet munnen for å spørre Elyas, men fikk ikke frem et ord. Budet fra ulvene var så inntrengende at en hinne gled over øynene. Et øyeblikk glemte han hva han hadde tenkt å si, glemte at han hadde tenkt å si noe, glemte hvordan man snakket, glemte å puste. Ansiktet til Elyas sank også sammen, og det virket som øynene stirret innover og langt vekk. Så var det borte, like raskt som det var kommet. Det hadde bare vart et hjerteslag, men det var nok.
Perrin ristet seg våken og fylte lungene med luft. Elyas ventet ikke. Så snart hinnen forsvant fra øynene, løp han mot ilden. Perrin kom løpende bak ham uten et ord.
«Slukk ilden!» ropte Elyas hest til Egwene. Han gestikulerte inntrengende, og det virket som om han forsøkte å rope i en hviskende tone. «Fjern den.»
Hun reiste seg og stirret usikkert på ham. Så gikk hun nærmere ilden, men sakte, og det var tydelig at hun ikke skjønte hva som skjedde.
Elyas presset seg forbi henne. Han trev tekjelen og bannet da han brente seg, men likevel sjonglerte han med den og tømte innholdet over ilden. Et skritt bak ham kom Perrin tidsnok til å sparke jord over de fresende kullene mens slumpen av teen freste og steg opp i tråder av damp. Han ga seg ikke før den siste rest av ilden var begravd.
Elyas kastet kjelen til Perrin, som øyeblikkelig slapp den med et halvkvalt hyl. Perrin blåste på fingrene og stirret fornærmet på Elyas, men den pelskledde mannen var for opptatt med å granske leirplassen til å legge merke til det.
«Det er umulig å skjule at noen har vært her,» sa Elyas. «Vi får bare skynde oss og håpe på det beste. Kanskje de ikke bryr seg. Blod og aske, jeg var sikker på at det var ravnene.»
Raskt slengte Perrin salen på ryggen til Bela. Han lente øksa mot hoften mens han bøyde seg for å stramme salgjorden.
«Hva er det?» spurte Egwene med skjelvende stemme. «Trolloker? En Skygger?»
«Dra mot øst eller vest,» sa Elyas til Perrin. «Finn et skjulested, og så tar jeg dere igjen så snart jeg kan. Hvis de ser en ulv…» Han smatt sammenkrøket av gårde, som om han hadde tenkt å løpe på alle fire, og så ble han borte i de lange kveldsskyggene.
Egwene rasket sammen de få eiendelene sine, men hun forlangte fremdeles en forklaring av Perrin. Den pågående stemmen ble reddere og reddere jo lenger han tidde. Han var også redd, men frykten fikk dem til å bevege seg fortere. Han ventet til de var på vei mot solnedgangen. Han småløp foran Bela med øksa løftet skrått over brystet. Det lille han visste, fortalte han i bruddstykker over skulderen mens han lette etter et sted de kunne gjemme seg og vente på Elyas.
